Et fellesskap verdt
å kjempe for

— Midt i denne pride-debatten finnes det et rom der mangfoldet har plass. Som her i Tøyenkirken, sier prest Eir Berg.

I kirkerommet på Tøyen står benkene vendt mot hverandre. Setter du deg på høyre side, ser du inn mot midten av rommet – og over til dem som har valgt å sette seg på venstre side.

23. juni skal det være interreligiøs pride-feiring her, for andre gang.

– Religiøs tilhørighet blir jo ofte brukt som en måte å fremmedgjøre hverandre på. Da kan vi bruke det skeive rommet som en plattform å stå sammen på, sier Eir Berg, prest i Kirkens Bymisjon med base på Tøyen i Oslo.

Hun har satt seg på den fremste benkeraden til høyre, like ved der man kan tenne lys. Hun gleder seg til feiringen, der jøder, kristne, muslimer, buddhister og åsatroende skal delta.

– For meg blir feiringen et viktig sted for å utfordre og utjevne noen av de grensene som vi setter opp. Utfordre kategoriene. For hva vil det si å være et menneske?

Skadelige stråmenn

Sist vi snakket med Eir var for to år siden. Da var hun nyansatt i Kirkens Bymisjon og hadde mye på hjertet. Men hun følte det var lite gehør i samfunnet for henne og andre som har erfaringer med å være trans.

– Har situasjonen endret seg siden da?

– Ting har jo strammet seg til enda mer, føler jeg. Det har blitt et hardere debattklima, og det reflekterer tilbake på hvordan folk snakker om skeivhet og trans.

En nylig undersøkelse viste at nesten åtte av ti kirkegjengere mener at det finnes bare to kjønn. I etterkant la avisen Vårt Land til rette for en god og ordentlig samtale, ifølge Eir.

– Men samtidig legger noen fram en påstand om at Den norske kirke er blitt hypermoderne på kjønnsforståelse. Og det er ingen empiri som støtter det. Verken offisielle uttalelser eller liturgier i Den norske kirke bærer preg av å ha noe annet enn en tokjønnsmodell, sier hun oppgitt.

– Så vi bygger opp disse stråmennene som vi blir redde for. Plutselig er Den norske kirke superliberal i forhold til andre kirkesamfunn, for eksempel.

Lenger ned i saken kan du se video og høre Eir fortelle om hvorfor pride er viktig.

Eir Andrea Ihlang Berg. Prest / transprest, Tøyenkirken. Pride. — Normer: Prest Eir Berg tror mange synes det er utfordrende når samfunnets normer blir utfordret, kanskje særlig når det gjelder kjønn og seksualitet.

Presten mener det er viktig å sørge for en viss edruelighet i debattene som oppstår. I Kirkens Bymisjons Tøyenkirken jobber de bevisst med språk og liturgier som utfordrer normen.

– I denne treenighetstiden så starter vi med å si at Gud er hen og hun og han, det og oss og alle. Altså: vi.

Hun smiler og spøker med at det kanskje er Kirkens Bymisjon som burde få merkelappen hypermoderne. Mer alvorlig:

– Det er noe med at alt går ut av alle proporsjoner, ikke sant?

Utfordrer normer

1. juni startet den offisielle pride-måneden. Ikke lenge etter var debatten i gang.

I skrivende stund har de to mye omtalte innsamlingsaksjonene – én for pride-feiring i skolen og én imot – samlet inn over to millioner kroner til sammen.

– Debatten hardner gjerne til når det gjelder barn og unge?

– Ja, man er jo redd for at det skal smitte, ikke sant? Vi hadde pinseaktivisten Anita Bryant på 1970-tallet som sa «Save the children from homosexuality». Vi ser det samme nå, at man liksom må skåne barn fra transpersoner, sier Eir.

– Det virker som noen tror at dersom vi åpner opp en verden der vi snakker om kjønn og seksualitet på en måte som barn og voksne kan kjenne seg igjen i, så kan vi lure dem til å tro at de er skeive.

Presten tror frykten speiler tilbake på dem som er imot pride-feiringer i skolen.

– Jeg tror vi mennesker kan bli veldig opptatt av at vi må opprettholde noen normer. At disse normene våre ikke må bli for løse, spesielt når det kommer til kjønn og seksualitet. Fordi man er vant til at det er så utrolig satt.

I juni kan jeg gå inn i et område og ta for gitt at flertallet er skeive. Og de som ikke er skeive, er på besøk. Det er veldig spesielt.

Ikke bare «den skeive»

For Eir er kampen tydelig, en kamp for å være den man er. Hun – og alle andre – befinner seg midt i den. Samtidig har hun et behov for å fremheve det håpefulle.

– Det er viktig for meg å fortelle at det finnes et rom der mangfoldet har plass. For eksempel i Tøyenkirken, her er det rom.

For henne handler pride først og fremst om å motbevise smertefortellingene – at det er så vondt å være skeiv.

– Det er jo ofte det bildet som blir malt når vi går inn i disse debattene. Vi blir nødt til å forholde oss til en retorikk hvor vi blir brikker i en polemisk debatt.

I veldig mange settinger er Eir den skeive. Både i kirken og andre steder. Selv om hun stort sett har det veldig fint, har hun ofte en følelse av å være en fremmed.

– Men det vakre med pride er at mye av dette aspektet forsvinner. Under pride er vi bare mennesker som er sammen, og vi er mange nok. I juni kan jeg gå inn i et område og ta for gitt at flertallet er skeive. Og de som ikke er skeive, er på besøk. Det er veldig spesielt, forteller hun.

– Det er jo det pride handler om! Det er det som er viktig. Vi må ikke la den mørke materien ta overhånd.

Alle må ta ansvar

– De siste årene har det blitt vanligere og vanligere med pride-feiringer rundt om i landet hele året, også på små steder. Hva har det å si, tror du?

– Jeg synes det er superpositivt. Det ene er at man viser at her ønsker vi å ha en åpen bygd. Men samtidig så ansvarliggjør det også andre, som ikke er skeive. Det er utrolig viktig.

Eir mener vi må motarbeide fremmedgjøringen som kan oppstå i Norge i dag.

– Det er de samme strukturene vi ser når det gjelder all form for diskriminering eller utelukking: De andre er ikke som oss. Det er utallige eksempler i historien på dette, der noen grupper liksom ikke er fellesskapet verdig.

Denne fremmedgjøringen gjør at folk i kommentarfeltene uttaler seg som de gjør, mener hun. Eir synes det er skummelt. Terskelen for trusler oppleves lavere enn før. Og mange har ikke behov for å skjule meningene sine på sosiale medier.

– Dette må vi gjøre noe med. Der har vi alle et ansvar, og her er bygde-pride og alle andre former for pride-feiring relevant, mener hun.

Det at vi står sammen om noe, selv om det kanskje handler om noen andre enn oss selv. Noen er trans, noen er skeive, og andre er ikke skeive i det hele tatt. Men vi er knyttet sammen som mennesker.

– Og da blir det umulig å fremmedgjøre hverandre, tror Eir.

Ikke alene

Som prest har Eir mange oppgaver, både på Tøyen og andre steder i hovedstaden. Akkurat nå er hun leder for prosjektet Skeiv spiritualitet, som har fått støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Målet er å utforske og skape trygge religiøse rom for skeive, via samtaletilbud og workshops. I tillegg jobber hun for å skape sosiale møteplasser for sexarbeidere som er trans, i samarbeid med Nadheim – Kirkens Bymisjons tilbud til mennesker som har erfaring med salg av seksuelle tjenester.

På workshopene utforsker de hva et ritual er.

– Det handler om å konkretisere større tanker. Som å tenne lys, som vi gjør her i Tøyenkirken under gudstjenestene. Det har en symbolikk ved seg, som man kan ta med seg videre.

Veldig mange skeive sliter med å lande i seg selv, ifølge Eir.

– De tør ikke eller har ikke overskudd til å være i kontakt med den smerten de bærer på. Statistikk viser jo at skeive, og spesielt transpersoner, scorer ganske høyt på det å ikke ha det bra. Og det speiles i deltakerne våre.

Under den ene workshopen, slet tre deltakere med å komme på noe. De begynte å grave litt i egne tanker og følelser, og til slutt innså de at de ikke greide å si at de var glade i seg selv. Så de lagde et ritual der de kunne uttrykke kjærlighet til hverandre.

– Det var veldig sterkt. Alle sto i ring og tente lys for personen ved siden av seg. Alle sa det samme: Du er her, du overlevde, jeg er glad i deg, forteller Eir.

– Det rommer den sårbarheten. Og det uttrykker at du faktisk har overlevd alt du har opplevd. Det er dette som er det vakre med ritualer, de kan kroppsliggjøre følelser i konkrete handlinger.

Det gir heling i fellesskap, mener presten.

– Akkurat som under pride. Man står ikke alene.