– Jeg ser ham i deg!

Astrid har nettopp gått inn dørene til Møtestedet, Kirkens Bymisjons gatenære kafétilbud i Oslo for mennesker som lever i sårbare livssituasjoner. Der blir hun møtt av Kjersti Klouman Høiner, som har jobbet ved kafeen siden oppstarten i 2001. De har aldri møtt hverandre før. Men sønnen til Astrid var lenge stamgjest hos Kjersti.

– Jeg oppfordret ham til å gå til Kirkens Bymisjon, og det betydde mye for meg at Møtestedet var der. Men jeg ble overrasket over at han gikk dit over så lang tid, sier Astrid.

Sprøyte på nattbordet

Andreas vokste opp med mor og far i Groruddalen i Oslo. Moren forteller om en aktiv barndom, med fotballspilling og skogsturer. Sønnen var svært skoleflink, og som ungdom tok Andreas fagbrev og fikk jobb. Men med egen lønn kom også utfordringer. En dag litt etter årtusenskiftet – da Andreas hadde fylt 19 år – åpnet Astrid døren til rommet hans og så en sprøyte på nattbordet. Hun visste det hadde vært noe hasjrøyking og at han var del av et litt røft miljø. Men dette var hun ikke forberedt på.

– Det første jeg gjorde var å ringe legevakta. Jeg forlangte at han skulle legges inn, og det ble han. Men dagen etter ble han skrevet ut.

Ikke lenge etter så foreldrene et bilde fra «Plata» – et tidligere samlingssted for rusavhengige i Oslo sentrum – i Aftenposten. De kjente ham igjen med en gang.

– Det skjedde faktisk tre ganger, at vi så bilde av ham i avisen. Vi så bare en arm eller en lue, men man trenger ikke mye for å kjenne igjen sitt eget barn.

På vakt døgnet rundt

Astrid jobbet på sosialkontoret i byen i mange år. Dermed kjente hun systemet godt og kunne hjelpe sønnen innimellom.

– Sånn sett var jeg heldig. Men jeg skulle jobbe også. Hvis Andreas lå og sov hjemme da jeg var på jobb, slappet jeg ikke av.

Hvis Andreas lå og sov hjemme da jeg var på jobb, slappet jeg ikke av.

Astrid, pårørende

Moren bestemte seg for å bytte jobb, for å være nærmere leiligheten.

– Jeg gikk ned i lønn, men jeg kunne komme meg hjem på fem minutter. Jeg dro stadig vekk for å sjekke om alt var på stell, forteller hun.

Andreas snudde døgnet på hodet. Ofte satt han oppe og ventet til foreldrene hadde sovnet før han begynte å ruse seg. En gang våknet moren av røyklukt, fordi sønnen hadde mistet en sigarett i sofaen.

Når han ikke var hjemme, kunne han ringe midt på natten. Til slutt måtte Astrid skru av telefonen.

– For å få fred. Men det første jeg gjorde hver morgen, var å sjekke den telefonen.

Som 22-åring flyttet Andreas på hybel like i nærheten av barndomshjemmet. De neste tjue årene bodde han mange ulike steder i hovedstaden. Noen steder trivdes han, andre ikke. Innimellom var han innlagt på behandlingssteder.

– Hvordan var det å være pårørende over så lang tid?
– Helt forferdelig, egentlig. Jeg var bekymret hele tiden.

Den siste samtalen

Julen var Andreas sin favoritthøytid. I 2023 feiret 42-åringen julaften hjemme med moren, og hun merket at noe var galt. I slutten av februar, en tirsdag, ringte han til henne en morgen.

– Han var ute, husker jeg. Var sliten, hadde vondt i bena.

Andreas trengte penger, bankkortet hans var gått i stykker. De ble enige om at han kunne overføre penger til moren, og så skulle hun komme hjem til ham om litt.

Det var siste gang hun snakket med ham.

– Jeg dro til leiligheten hans, men han åpnet ikke. Alle steder han bodde, hadde jeg hatt nøkkel til. Men ikke her. Dessverre. Etter flere måneder var husleien uteblitt så lenge at de får låst opp døren til leiligheten hans. Der finner de Andreas på gulvet, død.

Mange ubesvarte spørsmål gjør det tungt å gå videre. Fremdeles ligger telefonen til Andreas hjemme hos henne, og den har ringt et par ganger siden han døde.

– Men ingen har kunnet fortelle meg noe som jeg ikke vet fra før.

Da Astrid møter Kjersti på Møtestedet for første gang, snakker de om Andreas. Kjersti husker ham som en kjekk og velstelt mann.

– Men han åpnet seg lite til meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg ikke ble bedre kjent med ham, for det blir jeg med mange her. Andreas bare var her og ba ikke om hjelp til noe.

Ukjente venner

Kjersti forteller om en veldig godt likt mann, med mange venner. Utenfor kafeen møter Astrid flere gjester som kjente sønnen hennes.

– Vi brukte å spise sammen her. Om den ene ikke hadde penger, lånte vi av hverandre, sier en av dem.

– Ikke noe tull med ham. Han var sosial og snakket med alle.

De blir overrasket over å høre at Andreas er død, noen trodde han var lagt inn til behandling. De kondolerer til moren.

– Nå forstår jeg at han brukte å gå til kafeen, selv om han ikke ville innrømme det for meg. Han hadde en kontaktflate på Møtestedet, han var ikke helt alene. Det er veldig ålreit å høre, sier Astrid.

En av gjestene forteller at de aldri møttes hjemme hos hverandre, han og Andreas, selv om de var venner.

– Det er noe jeg har skjønt i ettertid. Andreas var redd for leiligheten sin, at noe skulle gå galt der. Derfor møttes de på denne typen steder, sier hun og ser inn i kafeen fra fortauet i Skippergata.

– Den typen venner, de kjente jo ikke jeg.

Vil gi noe videre

Da Andreas var ung, skammet Astrid seg over å ha en rusavhengig sønn. Hun fortalte det ikke til noen, og hun unngikk Oslo sentrum, i tilfelle hun skulle møte på ham.

– Først etter mange år kunne jeg si noe. De fleste har jo en bekjent eller et familiemedlem som har et avhengighetsproblem. Man er heldigvis mer åpen om sånt i dag enn for tjue år siden.

Astrid har bestemt at hele arven etter henne skal gå til gatenært arbeid i Oslo, hvorav mesteparten til Kirkens Bymisjon. Akkurat hva pengene brukes på, spiller ingen rolle, sier hun. Så lenge det gjør tilværelsen litt bedre for dem det gjelder.

– Jeg er opptatt av at rusavhengige skal ha et sted å gå. Det betydde mye for meg å vite at Kirkens Bymisjon var der, da min sønn trengte det. Jeg ønsker at en annen mamma i min situasjon også skal få ha den tryggheten.

Andreas og Astrid er ikke de virkelige navnene til personene i denne saken. Kirkens Bymisjon kjenner identiteten deres og historien er fortalt til oss av moren.

Publisert i Magasinet BY 03/2025.
Foto: Torstein Ihle.