Klokka 08.45: Ethvert fornuftig menneske ville lagt inn en ekstra halvtime inn mot Oslo en mandags morgen. Men, nei. Et sted mellom Sandvika og Høvik er det full stopp og full panikk. Skal det ende med at Aksel Hennie må vente? Du kommer ikke for sent til en intervjuavtale, du kaster ikke bort tiden til folk, den dødssynden begår du bare ikke. Folk blir sure og uvillige av mindre, med god grunn.

Vel, klokka går, trafikken står, snart er det bare å klaske hendene i rattet og innse at dette faktisk ikke går. Og denne journalisten har ingen andre å skylde på enn seg selv.

Skikkelsen hans trer frem i morgenlyset; bredbeint på asfalten utenfor Det norske teateret, idet jeg peser  unnskyldende nedover gata mens hånda febrilsk prøver å tørke bort den lunkne kaffen som har skvulpet over kåpa. Hånda rekkes fram, men Aksel Hennie tar den ikke. Et halvt sekund frykter jeg at den folkekjære skuespilleren heller vil bite enn å hilse. I stedet lener han seg framover og gir en solid klem.

– Jeg har kommet for sent utallige ganger selv gjennom livet, har generelt ikke snøring på klokkeslett og datoer, bedyrer han. 

– Før sa jeg alltid unnskyld, helt til jeg skjønte at den unnskyldningen ikke betyr noe for folk. «Takk for tålmodigheten din», sier jeg nå.

Der og da slår det meg at det finnes to typer mennesker i denne verdenen, og at hver av dem har en ganske ulik innvirkning på omgivelsene sine, men mer om det senere.

I skrivende stund nærmer det seg premiere på oppsetningen «Da vi var yngre», der Aksel Hennie debuterer som teaterregissør. Romanen med samme navn, skrevet av den svært unge Oliver Lovrenski, ble en braksuksess da den kom ut i 2023. «En fortelling om vennskap, sorg, rus og overlevelse i dagens Oslo. Et sjeldent innblikk i et røft miljø, og en intens og rå oppvekstroman fortalt med varme og humor», heter det i forlagets omtale. Ved å samle gatespråket og bruke det litterært og lekent, ble den unge forfatteren sammenlignet med en Ivar Aasen på speed.

– Hvordan opplevde du boka første gang du leste den?

– Enkelte deler av det føltes veldig nært og gjenkjennbart. Jeg kjenner jo dette miljøet fra innsiden, jeg har snakket det språket. Språket har riktignok videreutviklet seg som språk gjør. Flere nasjonaliteter av ord har kommet inn, og det har oppstått mer slang for dop, vold og våpen etter hvert som mer av det har blitt innført i landet vårt. Det er et språk som flytter seg ettersom miljøet og samfunnet flytter seg, og det er jo jævlig interessant.

Pause.

– Men det som virkelig traff meg, og som jeg tar med meg inn i sceneoppsetningen, er sårbarheten som beskrives. For vi glemmer ofte den delen av det når vi snakker om disse miljøene og problematikken man står overfor.

For dem som ikke kjenner til Aksel Hennies noe ruglete ungdomstid, følger kortversjonen her: På Lambertseter, der han vokser opp, er han del av et taggemiljø der lovlydighet ikke står øverst på agendaen. Dop, nasking, knyttnever og streng kameratjustis hører med i miljømosaikken. For Aksels del bråstopper dette livet på Ski stasjon en dag i 1993, der politiet fersker ham idet han sprayer ned en sporvogn. Aksel legger kortene på bordet, dømmes til sju måneders betinget fengsel og må betale en klekkelig sum til NSB og Oslo Sporveier.

At han bokstavelig talt ble stoppet i sporet den gangen, anser han som flaks, for han er usikker på hvor det ellers ville endt. Men det kostet. Av gjengen han tilhørte ble han stemplet som tyster. Utstøtt og truet. Alle venner; alt han hadde kjent og dermed opplevd som trygt, forsvant over natta.

Det endelige oppgjøret med fortiden ble kanskje tatt da han senere skrev og regisserte filmen «Uno», som portretterer et organisert kriminelt miljø på Oslos østkant.

– «Uno» handler om frykten for å stå alene, frykten for ensomheten. En frykt jeg har kjent mye på selv. Mange tar valg basert på hva de er redd for, ikke på hva de vil. Derfor er folk i dårlige forhold, dårlige miljøer, skadelige relasjoner, dårlige arbeidsplasser, og så videre. For det er enda skumlere å ikke ha det i det hele tatt. Som alle andre har jeg jaget etter et sted å høre til, og så finner man det stedet. Jeg var heldig fordi miljøet mitt viste sine sanne farger på et tidspunkt. Det er ikke alle forunt å oppleve.

Drøye 20 år etter «Uno», konstaterer Aksel at det meste har gått fra vondt til verre. Atskillig verre. Det som før var et tøft miljø, er nå grenseløst, påpeker han. Såpass bekymret er han for utviklingen at han sågar har stilt på NRK Nyhetsmorgen for å rope varsku. En enorm innsats må til, ellers mister vi unge til rus, vold og kriminalitet, advarer han. Hvilke politiske grep som bør tas overlater han til politikerne, men som kulturarbeider påtar han seg gjerne et ansvar.

– Volden har blitt sinnssykt mye hardere. I forbindelse med forestillingen jeg setter opp nå, har jeg fått tilgang til en Snapchatkonto som er en lukket gruppe med voldsvideoer. Dette er videoer som blir sendt rundt til hvem som helst uten sensur. Unger fra 10 til 15 år ser på dette og lærer av det. Det er ikke vold i dataspill de lærer av, for det skjønner de at er spill, de lærer av ekte videoer der venner og ukjente blir mishandlet.

Ungdomsmiljøer, mc-miljøer og kriminelle miljøer finnes fordi man trenger brorskapet og fellesskapet. 

Aksel Hennie

I sceneversjonen av «Da vi var yngre» velger Aksel å røske oss ut av søvnen ved å vise de aktuelle voldsvideoene på storskjerm.

– Har du noen tanker om hva denne utviklingen er et symptom på?

Han nøler med svaret, vil nødig leke sosionom.

– Det er nok ekstremt sammensatt, men jeg tror kultur har enormt mye med det å gjøre, og da snakker jeg ikke om religion. Vi, jeg også, er oppvokst med filmer, musikk og populærkulturelle fyrtårn som forteller oss at kvinner ikke er like mye verdt som menn, at vold er en løsning, at rus er kult, og at kriminalitet skaper penger. At det har noe å si? Hundre prosent. Fravær av familie og voksenkontakt tror jeg også spiller en stor rolle.

Aksel peker på refleksjonene til fortelleren i «Da vi var yngre»:

forrige uke det var ransbølge i byen, og derfor på mandag jeg hadde ny airpods telefon og guccibelte, men også hele samfunnsfag dobbeltime handla om ungdomskriminalitet og gjengangere, og lærern der var litt sånn idealist og fri sjel ekteskap-er-fengsel osv, bare nå hun sto og chatta om dårlige konsekvensene av samme greiene hun støtta til vanlig, for eksempel hun sa, disse ungdommene mangler mannlige rollemodeller og trekkes mot eldre karer i gata, og klassen nikka som åh så interessant, imens jeg satt stille og teksta med marco, for vi hadde allerede prata om dette tusen ganger, og til slutt hun sa, det disse barna egentlig trenger, er noen som kan følge dem opp fra dag til dag, hjelpe dem å sette mål, oppnå dem, lære dem disiplin, kontakt med egne følelser bla bla bla, og du vet, kæba lyste opp som hun fant opp hjulet, så jeg reiste meg og klappa bare: gratulerer, det heter en pappa (Fra Oliver Lovrenskis bok «Da vi var yngre»)

Selv vokste Aksel opp i en trygg familie som ga ham grenser kombinert med grenseløs kjærlighet. Alt det gale han fant på tar han den fulle og hele skylden for selv, som han sier. 

– Du vil være sammen med de folka du kan stole på, du velger det fellesskapet du føler deg tryggest mulig i. Ungdomsmiljøer, mc-miljøer og kriminelle miljøer finnes fordi man trenger brorskapet og fellesskapet. For min del har jeg hatt dette hjemme også, derfor har jeg alltid hatt mulighet til å velge den veien.

Hjemme skortet det aldri på klemmer, uansett hvilke feil han hadde gjort. Men selv om han lagde bråk i klasserommet, selv om han surfet på t-banetak, selv om han klatret opp takrenna til en femteetasje (joda), og trosset de voksnes advarsler, er det én grense han til dags dato ikke har våget å krysse:

– Jeg har aldri prøvd noe annet rusmiddel enn alkohol. Og jeg har vært i miljøer, også i mitt voksne liv som skuespiller og regissør, der det har vært så mye dop. Men jeg har aldri tøtsja det. Jeg har lært hjemmefra at det er farlig og har alltid vært livredd for det, for jeg misliker å miste kontroll. Det har reddet meg.

Jeg er ikke politiker, jeg skal ikke forklare folk hvordan man skal deale med problematikken vi står overfor i disse miljøene. Men å påføre mer frykt, tror jeg kanskje ikke er helt optimalt.

Aksel Hennie

Det er sterke stoffer kameratgjengen i «Da vi var yngre» leker med: kokain, ghb, amfetamin, ecstasy, molly, for å nevne noen.

– «Dønkere» finnes ikke lenger; folk som sniffa lim og tynner. Hvorfor sniffa de lim og tynner? Fordi det var vanskelig å få tak i dop. Folk stod og sniffa bensintanken på mopeden for å få rus, de rev muskatnøtt i dopapir for å røyke. Men nå er det så ekstremt lett å få tak i dop, for det finnes en kynisk rusbusiness som politiet og myndighetene tilsynelatende har null kontroll på. Kids i videregående sniffer kokain før de går på skolen, liksom. Hvorfor har volden i ungdomsmiljøene blitt så mye villere og grovere? Her har du svaret. Alt blir drøyere på dop, det forsterker alt. Det er mye lettere å miste hemninger og slå og sparke noen som ligger nede hvis man er full av pepper. Klart det.

Når skal man forebygge og når skal man straffe? Faktum er at vi nå lever i et samfunn hvor tungt kriminelle og organiserte miljøer kynisk bruker unge mennesker til å utføre kriminelle handlinger for seg, fordi de ikke får straff, påpeker Aksel.

– Folk som befinner seg i de organiserte kriminelle miljøene kan man ikke drive forebyggende med, det er for sent. Når det gjelder gutta som blir utnyttet, må man trekke dem unna de kriminelle miljøene. Dette er unge folk som ofte ikke har tatt et bevisst valg, som bare har latt livet skje. Jeg var i et miljø hvor det var normalt å slåss, normalt å stjele, normalt å ljuge. Vi så ikke på oss selv om kriminelle, vi var bare i et miljø der dette var normalt. Det man må huske, er at alle kan trå feil. Hvis man snakker om disse unge folka som primært kriminelle, som lost cases, da har man tapt.

og noen ting sier man ikke til noen, som at selv om gutta vil være deg og kæbene vil ha deg, så hender det du henger største håndkle over speilet på skapet på rommet for aller helst du vil knuse trynet på han som stirrer deg tilbake (Fra Oliver Lovrenskis bok «Da vi var yngre»)

Det slår en at det finnes to typer mennesker i denne verdenen. Den ene typen er opptatt av å fortelle deg at du er en dust. Den andre typen vet at du føler deg som en dust, og forstår instinktivt hva som skal til for å løfte deg.

For Aksel Hennie handler det om å lete etter sårbarheten. Han leter aktivt etter den i hvert menneske han møter, i hvert rom han går inn i, forteller han. Der andre følger pengene for å komme til bunns i noe, følger Aksel følelsene. Elven under elven, so to speak. Ellers kunne han ikke laget kunst, kunne ikke skildret mennesker, kunne ikke vært menneske.

– Det er lett å glemme at aggresjon ikke er en følelse. Aggresjon er et uttrykk for en følelse. Og da er det tre følelser som går igjen: sinne, frykt og lengsel. I frykten, i det å være redd i det samfunnet man lever i, ligger det en sårbarhet. Jeg er ikke politiker, jeg skal ikke forklare folk hvordan man skal deale med problematikken vi står overfor i disse miljøene. Men å påføre mer frykt, tror jeg kanskje ikke er helt optimalt.

– Hvor ligger din største sårbarhet?

– I frykten for ensomhet, uten tvil. Jeg er ganske fryktløs når det gjelder meg selv, men tanken på å miste folk jeg er glad i, som jeg har opplevd, ligger veldig nærme smertepunktet mitt. Det er også grunnen til at «Da vi var yngre» snakker til meg.

Publisert i Magasinet BY 01/2025.
Foto: Torstein Ihle