Denne fredagen ved Kolbrekkvann, et par gode steinkast unna Hokksund, kunne like gjerne være utgangspunktet for et postkort. Høyreiste trær er ikledd vinterdrakt, mens sola lyser sterkt utover det fredelige vannet.

– De trugene her er slike de har brukt i «71° nord». I tillegg har jeg noen støvler som tåler 75 minus­grader, de kan du låne!

Mannen som laster ut av bagasjerommet, og tilbyr både skribent og fotograf litt ekstra varme, er Ingvar Trollerud.

– Vi reparerer ingen

Han er aktivitetskoordinator ved Kirkens By­mi­sjon­ i Kongsberg, men det forteller egentlig ingenting. For Ingvar er nemlig ikke turen til Kolbrekkvannet en ekskursjon, ellernoe han gjør fordi det står i arbeids­oppgavene hans.

Gruppen Aktiv fritid er et tilbud i regi av Kirkens Bymisjon som tilbyr ulike aktiviteter for mennesker som av ulike grunner faller utenfor organiserte fellesskap. Flere av deltakerne denne fredagen har vært med tidligere – og har blitt en del av flokken.

I dag er de syv. Det er frivillige og deltakere. En av dem er Stian, en venn av Ingvar, som har tatt med seg sine åtte hunder. I det som er «Friluftslivets år 2025» er det få aktiviteter som passer bedre enn en hundesledetur – der en flokk møter en annen.

– Jeg vil prøve å gjøre så mye som mulig! lyder det fra en av deltakerne.

Hver og en får de lov til å lede sin egen hund ned de få meterne til den vesle plassen ved vannet, der dagens aktiviteter skal finne sted.

–  De er deltakere, de er deltakende. Vi legger til rette for at de skal kunne kjenne på mestring, og kunne vise den kompetansen som bor i dem, påpeker Ingvar.

På den korte tiden ser man hvordan han ikke fikser, styrer og ordner for de deltakende – men heller hvordan han legger til rette. Her skal alle få rom til å bidra, til å kjenne på mestring.

Bålets styrke

Noen smører skiver, mens andre gjør i stand til kaffe. Andre passer på at hundene har det de trenger. Det naturlige samlingspunktet er bålet, som de alle har bidratt til å få tent.

– Det er dette som er bålets styrke. Det kommer ikke til deg, det er du som må til det. Det trekker oss alle inn. Sammen, sier Ingvar.

Når bålet tennes, slår flokken seg til ro.

– Jeg var så stressa i går før denne turen, forteller en av deltakerne.

– Hva tenker du nå? spør Ingvar.

– At det bare er deilig å være her.

Det er ikke bare Ingvar som kommer med støttende ord. Selv om han nok betraktes som flokkens leder, så vil han alt annet. Han er nemlig den som lytter mest. Både på de åpenhjertige samtalene rundt bålet, samt den bevegende musikken deltakerne produserer.

De med et godt øye til fotball vil legge merke til tatoveringen som brer seg over venstre knoke hos Ingvar Trollerud: «YNWA» – you’ll never walk alone. Dette er mantraet til fotballklubben Liver­pool, og er tittelen på sangen supporterne synger før hver eneste hjemmekamp.

– Du skjønner at for meg så betyr det noe litt ekstra, forteller Ingvar Trollerud.

Rotløs barndom

Som barn flyttet Ingvar 22 ganger før han fylte 12. Livet har tidvis vært turbulent, og to søsken sliter fremdeles med rus.

– Jeg ble ofte fortalt i barndommen av ulike instanser at det ikke kom til å gå bra med meg.

– Kjenner du på en skam over at du er her, mens det ikke går så godt for din bror og søster?

– Ja, det gjør jeg. Skikkelig. Det er en skam der. Hvorfor fortjener jeg noe mer enn dem? Det står i alle papirer at det var meg det skulle gå galt med, sier han.

Håp i det håpløse

En av deltakerne returnerer etter en hundesledetur. I forkant av turen hadde vedkommende gruet seg veldig.

– Hvordan var det? spør Trollerud.

– Det var veldig moro! får han til svar.

– Jeg håper du er stolt av deg selv! Det er jeg!

– Er du?

– Det er jeg! svarer Trollerud.

Ingvar tror han utgjør en forskjell for deltak­erne. For han vet selv hvor viktige menneske­møter kan være.

– Jeg vet at det er mennesker i Kirkens Bymisjon i Oslo som møter broren min og søsteren min, på samme måte som jeg møter mennesker i Kirkens Bymisjon i Kongsberg. Det gir meg litt ro, sier Ingvar.

– Det tar ikke vekk skammen, men jeg klarer­ å føle å føle det er håp. Jeg ser alltid etter håp i det mange vil tro er håpløse mennesker.

Publisert i Magasinet BY 01/2025.
Foto: Torstein Ihle