En fredag i januar kommer én og én ruslende inn døra i et kjellerlokale i Drammen. De tar av vintersko og jakker, finner en yogamatte på hylla, og tar plass. Småprater litt, strekker på kroppen.

På armlenet til en sofa bakerst i lokalet sitter Betina Tolnæs Christensen og venter. Stryker hendene over armene med jevne mellomrom. Det er andre gang hun er her. Sist gang holdt hun ut i fem minutter før hun løp ut. I dag er målet å sitte der i den halvtimen det varer.

Da klokken er blitt 12.30, går Betina og setter seg på en matte hun la fram før alle de andre kom, bakerst i høyre hjørne. Beina i kors, hendene i fanget. En video med yogainstruksjoner settes på, og alles øyner festes på den.

Står sammen

«Først vil jeg si til deg som kanskje skulle ønske

at du ble igjen i 2024, det blir bedre.

Til deg som er utrolig lettet for at du klarte

å komme deg gjennom det året som var,

du klarte det!

Til deg som endelig klarte å komme deg videre,

nå kan du starte på nytt.

Til deg som ser frem nå og gruer deg

til enda et år,

vi er her for deg.»

Jan Christensen ser utover lokalene til Kirkens­ Bymisjons kafé i Drammen og møter blikket til datteren. Det er diktet hennes han nettopp har lest.

– Ikke så verst av en 21-åring, ikke sant?

Applaus oppstår ved bordene, som er duket til fest denne kvelden. Det er nyttårsbord for pårørende, arrangert for første gang i år. Initiativet kommer fra prosjektet Berørt av rus, som Kirkens Bymisjon og Blå Kors samarbeider om i byen. Flere andre organisasjoner er også invitert denne kvelden.

– Tiden er inne for å stå sammen. Vårt tilbud blir sett på som en ressurs, ikke en konkurrent, sier Elin Kristoffersen, som jobber for Kirkens Bymisjon.

Hun opplever at det er stort behov for et tilbud til de som er pårørende til rus. Men skam gjør at mange ikke tar kontakt.

– Vi håper det skal bli like naturlig å komme til oss, som det er for pårørende til kreft eller­ demens å gå til sine organisasjoner. Vi vil fjerne skammen rundt det, men det tar nok litt tid, sier Elins kollega, Hege Christine Karlsen.

Bare mor og far

For Betina og foreldrene er Kirkens Bymisjons kafé blitt et fristed.

– Alt det som har vært mitt liv, er nå borte. Så jeg må finne et nytt sted, med folk jeg liker, der jeg hører hjemme. Og det har jeg jo her, sier Betina og lar blikket gli over kafeen.

– Det er det eneste stedet jeg har kommet til, i hele mitt liv, hvor jeg alltid blir møtt, uansett hva. Og ikke bare av hvem som helst, men av folk som har slitt selv. De veit hva de snakker om.

Foreldrene nikker på hver sin side av henne i sofaen. I mange år sto de alene med bekymringen for datteren. Pappa Jan trekker pusten og spør om han skal ta det fra starten.

– Dagen etter at Betina ble født, fikk jeg et massivt hjerteinfarkt. Det gikk jo bra, men så gikk jeg inn i en depresjon. Jeg ble sittende nede i kjelleren og var relativt ugrei å ha med å gjøre, før jeg kom i behandling, forteller han.

– Og det har igjen gått utover Betina, som etter hvert begynte å få utfordringer.

Barnevern og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) ble koblet på. Til slutt ble datteren sendt til en barnevernsinstitusjon i Skien, der hun ble introdusert for alkohol og andre, ulovlige rusmidler.

Far sukker.

– Det har vært mye. Betina har fått masse diagnoser som hun og vi skal forholde oss til. Og så henger ingenting på greip og man får ikke svar noe sted.

Mens mor Lise ofte har passet på datteren, har far «flydd rundt» og etterspurt tiltak fra forskjellige instanser.

– Dermed har vi aldri hatt tid til å bare være mor og far. Vi må kunne få lov til å være det, og så må systemet gjøre jobben sin, mener Jan.

Uansett hvor stygg og slem jeg har vært hos mamma og pappa, trenger jeg aldri å være redd for å komme hjem.

Betina (21)

Alltid på vakt

For ikke så altfor lenge siden, satt foreldrene alltid og ventet på en telefon. Om de var på hytta i Lyngdal, ikke så langt unna Drammen, kunne bare én av dem ta et glass vin til maten.

Noen måtte kunne rykke ut om datteren trengte hjelp.

«Mamma, jeg har kutta meg så dypt at jeg må på legevakta.»

«Jeg er så rusa at jeg ikke veit hvor jeg er.»

– Jeg har aldri, overraskende nok, skjult noe for mamma og pappa. De fleste gangene har jeg ringt og fortalt at jeg har røykt hasj eller om jeg har vært drita full. Kutter jeg meg, så ringer jeg, sier Betina.

– Ja, det skal du ha. Det er ikke alt jeg har ønska å vite, sier Jan og ser på datteren.

– Men det er noe med det. Det er noe jeg har lært fra starten av. At uansett hvor stygg og slem jeg har vært hos mamma og pappa, så trenger jeg aldri å være redd for å komme hjem. For jeg veit at jeg blir møtt med åpne armer, sier Betina.

Kanskje har hun fått en pekefinger noen ganger og en formaning om at «det der skulle du ikke ha gjort». Så drar hun og kommer tilbake uka etter, og har gjort det samme igjen. Og igjen og igjen.

– Men en gang kom jeg tilbake og gjorde det faktisk ikke igjen. Det tok bare litt flere forsøk enn dere kanskje hadde håpet på, sier hun.

Kan snakke om alt

For omtrent ett år siden, da hun ble skrevet ut fra behandling, ble Betina koblet på IPS – individuell jobbstøtte. Det er en del av tilbudet hos Kirkens Bymisjons kafé i Drammen.

Samtidig ble far Jan kjent med prosjektet Berørt av rus, et tilbud som også er knyttet til kafeen.

– Det er et prosjekt som Drammen kommune satte i gang, fordi de ønsket å ha et tilbud til pårørende til rus, forteller Elin Kristoffersen.

– Vi har kafé to ganger i uka, på dagtid. Da sitter vi ute i kafeen og snakker med de som ønsker å komme. Det kan være mye løs prat, men også samtaler om selvmord, overdoser og gjeld. Vi er ikke rådgivere, men vi prater om ting. Og vi er ikke redde for å ta opp noe.

I tillegg er det to kvelder hver måned der de stenger kafeen for andre. Den ene kvelden er det åpen prat, der «bordet fanger».

– Vi har samtalekort, i tilfelle det skulle bli stille. Men det blir det aldri!

Den andre kvelden gjør de ulike øvelser. Leking med ballonger er vanlig.

– Det handler om å finne seg et mentalt fristed. Rett og slett å lære seg at hjernen kan slippe det som er vondt. Vi kan faktisk trene oss opp til å tenke på noe annet.

For Jan har det mye å si å kunne snakke med likesinnede.

– Barnevernet har ingen slike tilbud til foreldre. Vi fikk bare beskjed om å ta oss sammen, og så vil det gå seg til. Så det å ha et fristed å komme til, er så viktig.

Det kan boble i kafeen disse kveldene, sier Elin. Hun og kollega Hege Christine Karlsen har vært mye sent hjemme.

– Den ene gangen kom det inn ei dame, hun var helt ny. Og hun skjønte umiddelbart at her var det rom for å snakke. Nesten før hun hadde satt seg, sa hun: Jeg må bare si, han sønnen min, han kan brenne i helvete!

Elin og Hege Christine ser på hverandre, begge husker det godt.

– Og da satt det ti andre der og nikka: Vi skjønner hvordan du har det!

Steg for steg

– Å, det er diamond painting!

Ansiktet til Betina sprekker opp i et stort smil idet hun åpner gaven fra pappa. På papiret står det: «Aldri gi deg, Betina. Pappa har troa på deg.»

Hver gang Betina når en milepæl, går Jan ut for å kjøpe gave. Sist fikk hun en liten pokal som hun har stående hjemme.

– Noe jeg jobber hardt med i terapi nå, er å kunne sitte rolig uten at mye skjer rundt meg. Jeg øver meg på å være komfortabel med stillhet og det å bare være rolig, forklarer Betina.

Diamond painting – eller diamantmaling – er nesten som å male etter tall. Men i stedet for pensel og maling, bruker man dekorsteiner og lim. Motivet vokser seg større og større for hver gang.

– Det er en kjempefin måte å slappe av på. Jeg liker jo at ting går fort, men dette går sakte uansett. Det er skikkelig pirkearbeid.

Vi sitter i kafeen i Drammen. Da Betina først kom hit, for omtrent ett år siden, gikk hun med hodet ned og ville ikke snakke med noen. Men etter hvert, stille og rolig, merka hun at noen alltid sa: Å, Betina! Eller: Så hyggelig å se deg!

– Jeg har egentlig alltid blitt sett, men det er ikke den gode delen av meg som har blitt lagt merke til. Det er det negative man har fokusert på.

Betina gjør det og det, så derfor må vi fikse på det. Eller: hun må ha medisiner for det, for da blir hun bedre.

– Men her snakket man ikke om at jeg var alkoholiker eller rusavhengig eller at jeg hadde drevet med selvskading. Her var jeg bare meg, bare Betina, og ikke alle mine problemer. Og det har jeg aldri opplevd før.

Nye milepæler

Det er fint, men også skummelt. Akkurat som yogatimen. Den første timen hun ble med på i høst, ble kort. Etter fem minutter løp hun ut på do og gråt før hun gikk hjem.

Gang nummer to, som er der denne historien startet, greide hun å sitte hele halvtimen. Hun satt for det meste i ro, med hendene i fanget. Men hun satt der, selv om hun grua seg veldig i forkant.

– Jeg er veldig stolt av meg selv, sier hun da vi møter henne etterpå.

Målet er å fortsette, helt til hun klarer å gjøre de samme bevegelsene som de andre.

– Og om jeg gjør det mange nok ganger, så kanskje jeg liker det en dag. For yoga er jo ikke noe jeg liker, sier hun og smiler.

– Men jeg veit det er god trening, og det er en viktig del av terapien min. Om jeg får til dette, kan det gi meg andre fordeler.

Kanskje kan det bli en hobby, på sikt. Alt handler om å skape et nytt liv for seg selv.

– Og så er det godt å være rundt andre mennesker. Jeg må bare venne meg til det.

Publisert i Magasinet BY 01/2025.
Foto: Torstein Ihle