– Jeg blir litt irritert når jeg hører folk si: Hva skal vi gjøre for disse barna i jula?

Forfatter Ingvild H. Rishøi sitter på Kaffehjørnet på Tonsenhagen i Oslo, med en tekopp foran seg. Her, blant småprat og klirring av kopper, ble mye av boken «Stargate – en julefortelling» til: en liten roman om søstrene Ronja og Melissa og pappaen deres.

– Hvorfor?

– Fordi jeg synes det er teit. For om man hjelper disse barna resten av året, blir ikke jula så ille, sier hun og legger til:

– Altså, det er ikke dumt at folk som ellers ikke gir, gir i jula. At man ønsker å gjøre noe. Men jeg reagerer på den formuleringa, det blir så enkelt. Om barna får en julegave, så ordner det seg, liksom. For det gjør jo ikke det.

Fra barnets perspektiv

«Stargate er en julefortelling om barn og fulle folk og sannheten.» Det er det eneste som står bak på Rishøis første roman. Etter flere kritikerroste og prisbelønte novellesamlinger, kom «Stargate» i 2021. 17. oktober har filmen premiere på norske kinoer.

I den får vi et innblikk i Ronja og Melissas hverdag, to søstre på ti og seksten år. Og pappaen deres, som innimellom er mer på puben enn hjemme. Alt ser vi fra Ronjas perspektiv, både i boka og i filmen.

– Jeg har alltid en fortellerstemme i hodet når jeg begynner å skrive. Og det var i dette tilfellet et barn. Jeg er liksom i en rolle og leker at jeg er henne, forklarer Rishøi, som også har bidratt til å skrive manus til filmen.

Hun har forstått at mange tenker det må være vanskelig å skrive fra et barns perspektiv, men selv husker hun veldig godt hvordan det var å være barn.

– Og så er jeg mye sammen med barn, og jeg føler barn er mye lettere å forstå enn voksne. Morsommere å være sammen med òg. Og slitsommere. Men de er i hvert fall ikke kjedelige.

En lekekamerat – og et problem

En dag får Ronja et tips om at det lokale juletreutsalget trenger flere selgere. Hun tar med plakaten hjem til pappa og overbeviser ham om at han bør søke. Han får jobb, forskudd på lønn og kjøleskapet fylles til randen.

Ronja drømmer om juletre i stua. For ansatte får vel rabatt? Eller kanskje er det til og med gratis?

Men så kommer det en kveld der pappa sier at han bare skal ut en liten tur. Og selv om han sier at han skal kjøpe julegaver, forstår begge døtrene at tidene er i ferd med å endre seg. Igjen.

– Pappaen er jo en veldig god pappa når han er til stede. Samtidig velger han rusen framfor jentene gang på gang. Hvordan var det å skrive fram den dynamikken?

– Det var vanskelig. Jeg måtte teste på lesere hele tiden, hvor godt de likte pappaen. Og hvor dårlig de likte ham. For jeg ville jo at leseren skulle kjenne på den ambivalensen som barna føler.

Det er ikke så enkelt som det kan se ut på avstand, mener Rishøi.

– Det er liksom ikke sånn at man kan sette disse barna i fosterhjem og så er det i orden. For de har en kjempebra pappa òg. Særlig Ronja ser på ham som en gud og en lekekamerat og en stjerne. Og samtidig er han hennes største problem.

Rusavhengighet kan være så sterkt at man ikke klarer å velge barna sine. Det er ikke noe vits i å skjule det, for det er sannheten.

Ingvild H. Rishøi, forfatter

Kan være sterkere enn kjærlighet

Det er to ting Rishøi mener ikke er så synlig i den offentlige samtalen når det gjelder barn som er pårørende. Det første gjelder barn som har omsorg for andre søsken.

I «Stargate» tar Melissa en stor del av ansvaret for at livet til familien skal gå rundt.

– Jeg tror alle som har lest boken, har tenkt at hun har et for stort ansvar å bære. Og det er sant. Men det å gi omsorg er også en gave. Melissa greier å ta seg av Ronja, pappaen greier det ikke. Og jeg tenker det er veldig viktig å gi barn som Melissa kred for at hun greier det, å ikke ta det bort fra henne.

Rishøi tror at de fleste som har omsorg for noen, kjenner det som en gave. Men det er en byrde òg.

– Så blir det for mye for pappaen, da. Det kan bli for mye, selv om man er forelder. For noen ting er sterkere enn foreldrekjærlighet.

Da kommer vi til punkt to av det forfatteren mener vi burde snakke mer om. At rusavhengighet og psykisk sykdom kan være sterkere enn kjærlighet.

– Og det er skjult. For den store, allmenne oppfatningen av hva det er å være forelder, er at det er det største av alt. Og jeg er helt sikker på at pappaen i boka er enig i at det burde vært slik. Men sånn er det ikke i praksis, for mange.

Rishøi tror det kan være fint for barn som vokser opp å få høre, helt tydelig, at rusavhengighet, for eksempel, er så sterkt at da klarer man ikke å velge barna sine.

– Det er ikke noe vits i å skjule det, for det er sannheten. Det hørte vi aldri noe om på skolen, i hvert fall. Og det synes jeg hadde vært fint å høre om.

Vet ikke hva som er sant

Når hverdagen blir utfordrende, drømmer Ronja seg ofte bort. Hun ser for seg en skog med snødekte trær som bøyer seg over henne på stien. En hytte med fyr i peisen, og lyden av ulver som uler der ute.

For barn som henne, kan det bli vanskelig å skille fantasi og virkelighet, tror Rishøi.

– De fleste som vokser opp med rus, vokser også opp med veldig mye løgn. Det er ingen som ruser seg mye og som ikke juger om det. I hvert fall ingen jeg noensinne har møtt eller hørt om, sier hun, mens hun holder rundt tekoppen.

– Fordi de vil skjule det?

– Mange skammer seg. De vil ha rom til å ruse seg, samtidig som de vet at det ikke er bra for barna. Prøver å juge for seg selv ved å si at det er en fest og ikke en avhengighet.

Noe forfatteren synes er spennende, og som hun har brukt mye i både filmen og boka, er at barna heller ikke helt vet hva som er sant og ikke.

– Vi lærer jo av folk rundt oss. Om foreldrene juger mye, mister barn ofte kompasset og begynner å juge sjøl. Det synes jeg er viktig å vite. At det ikke nødvendigvis er fordi man vil juge, men fordi man ikke helt veit, sier Rishøi.

Det å fantasere mye, som Ronja gjør, tror hun er vanlig for barn i samme situasjon. Og en godt utviklet fantasi kan også være et gode, mener hun.

– Sånn som disse jentene i boka. De drømmer jo hardt om et annet sted.

Ikke uten håp

«Stargate» er den første boka til Rishøi som blir filmatisert i et så stort format. Hun er veldig spent på mottakelsen.

– Nylig var jeg på en visning, og det var mange som kom bort til meg etterpå og hadde grått. Det likte jeg godt.

Hun smiler. Tross et alvorlig tema, synes hun filmen er blitt ganske morsom.

– Det vi har vært opptatt av, er at det skal være en film der du går ut med en god følelse etterpå. Ronja føler jo på at livet er komplekst, men det er ikke uten håp likevel, mener hun.

– Det er ikke sånn at om du har et trist liv med mange triste ting i, så har du ingen humor eller livsglede eller pågangsmot, nødvendigvis. Så det synes jeg er sant.

Trenger hjelp av de nærmeste

Ifølge en undersøkelse gjort av Folkehelseinstituttet i 2011, er det opp mot 100.000 barn i Norge som har minst én forelder med et rusproblem. Rishøi er opptatt av at vi trenger en sterk stat som plukker deg opp når du faller, men også en sterk nabo som tar ansvar, hvis det trengs.

 – Du mener folk burde bry seg mer?

– Ja. Og det tenker jeg denne filmen også prøver å få fram. At selv om vi har en ganske fungerende velferdsstat, er det noen ting som bare går an å gjøre av kjærlighet. Noen barn trenger hjelp som ikke kan komme fra staten, fordi det må være personlig.

I «Stargate» er det vaktmesteren som holder et øye med Ronja på skolen, og en gammel nabo banker på innimellom for å spørre hvordan det går.

– Det tror jeg er lurt å gjøre. For det er slett ikke sikkert at noen andre gjør det.

–  Det fineste jeg har hørt

Innimellom reiser Rishøi rundt til ungdomsskoler og videregående skoler, der elevene stiller henne spørsmål. Av alle oppdrag hun har som forfatter, er det disse møtene som gir henne mest.

– Da veit jeg jo at det sitter noen der som har opplevd noe som likner på det i boka. Og det handler ikke alltid om rus, men om å ha foreldre som ikke strekker til.

Hun håper at barna kan kjenne seg litt igjen.

– Ikke fordi det løser noe for dem, men fordi jeg tror at det har noe å si for dem å høre at: det du opplever, har noen andre opplevd. Ikke sant?

– Har du møtt noen som kjenner seg igjen i pappaen?

– Jeg besøkte et fengsel en gang, og mens jeg leste fra boka så skjønte jeg at de fleste som hørte på hadde et rusproblem selv, i tillegg til at de også hadde vokst opp med rus. Så de var både pappaen og Ronja, på en måte.

Etterpå kom flere bort for å stille spørsmål, og hun hadde med bøker til dem.

– Bibliotekaren fortalte meg etterpå at en av dem ville bruke boka til å snakke med ungene sine om sitt eget rusproblem. Og det er kanskje det fineste jeg har hørt. Da har liksom boka en effekt der ute. For jeg bryr meg jo om den virkelige verden, og ikke bare fantasi, sier hun og smiler.

Publisert i Magasinet BY 04/2025.
Foto: Torstein Ihle.

Vil du bidra til vårt arbeid? Her kan du lese mer om de ulike måtene du kan støtte oss på.