Ansetter papirløse

– Vi forgriper oss mot dem. Jeg vil si det så hardt, sier Ingrid Løkken.

Hun er tidligere kaféleder i Kirkens Bymisjon i Bodø, og nå diakon i byen. Løkken refererer til at hun «skjemmes» over måten myndighetene behandler papirløse som oppholder seg i Norge.

– Vi bare lar være å forholde oss til dem. Men dette er folk som er her, som lever her over flere år, uten rettigheter. Vi er nødt til å ta tak i problemstillingen. Når de først er her, hva gjør vi med dem?

Vil snu debatten

Papirløse er et omstridt ord – både som begrep og som gruppe. Mest omstridt er den gruppen mennesker som det oftest vises til når papirløs-begrepet kommer opp: De såkalt ureturnerbare. Mennesker som har fått avslag på asylsøknaden sin, og ikke får bli, men som norske myndigheter ikke får sendt hjem med tvang.

Gruppen er langt mer mangfoldig enn som så, men har én fellesnevner: De har ikke papirer som viser lovlig opphold i Norge. Og dermed heller ingen rettigheter.

– Det er en ganske heterogen gruppe. Vi har 116 ulike nasjonaliteter og de som kommer hit har alt fra universitetsutdannelse til ingen skolegang, sier Frode Eick, som driver Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo.

Senteret han driver er et av to i sitt slag i Norge. Det gir mennesker som ikke har rett på helsehjelp i Norge, tilgang på lege, psykolog og tannlege.

Hvor mange det finnes av dem som Helsesenteret er til for er usikkert. SSB har tidligere gjort anslag på rundt 18.000, mens Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) har anslått at mellom 3.000 og 5.000 av disse er ureturnerbare. Helsesenteret har registrert behandling av 4.200 personer siden oppstarten i 2009.

Forskning på papirløse viser at de papirløse lever svært marginale liv, med høyt nivå av psykisk stress. De har svært få rettigheter i Norge, og mange overlever derfor ved hjelp av venner og bekjente. Andre ved å la seg grovt utnytte på det svarte arbeidsmarkedet. Mange av dem bor under kummerlige forhold, noen skaffer seg penger ved å prostituere seg.

Vi har 116 ulike nasjonaliteter og de som kommer hit har alt fra universitets-utdannelse til ingen skolegangFrode Eick, leder av Helsesenteret for papirløse

Land som Belgia og Nederland har gitt papirløse migranter tilgang til samme helsetjenester som resten av befolkningen. Men i Norge har tilbudet som Kirkens Bymisjon har gitt papirløse i Norge vært svært kontroversielt.

Da senteret startet i 2009, bad daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn Kirkens Bymisjon om å tenke seg om en gang til. Frps Per Sandberg ville fjerne statsstøtte til organisasjonen, og Høyres Erna Solberg mente at politiet skulle arrestere de papirløse når de kom til Kirkens Bymisjon.

– Det var veldig negativt i begynnelsen, oppsummerer Eick.

Han er glad for at vinden har snudd, ni år etter. I fjor fikk senteret for første gang offentlig driftsstøtte fra Oslo kommune.

Nå vil Kirkens Bymisjon snu debatten igjen. Denne gang: Om papirløses rett til arbeid.

Uten plan for i morgen

– Dette er injera. I-n-j-e-r-a. Du spiser det med hendene – sånn!

«Paul» (39) smiler og forklarer på nær perfekt norsk. Fjeset hans lyser opp når han går rundt og serverer gjestene i Kirkens Bymisjons kafé i Bodø.

«Paul » er fra Eritrea, og går åpent rundt i byen der han har bodd i åtte år. Men han vil ikke stå fram med navn eller ansikt i et magasin. Paul er engstelig.

For på den ene siden er han glad og takknemlig for at noen vil skrive om hans og andre papirløses situasjon. På den andre siden er han redd for hva som kan skje. Han har jo ikke lovlig opphold i Norge.

– Vanlige mennesker har en plan for morgendagen. Men vi har ingen plan. Ingen drømmer. Vi aner ikke hva som skjer i morgen, sier «Salam» (35), Pauls kollega, som er fra Etiopia.

Likevel er de to takknemlige for muligheten de har hatt siden februar: Å for første gang få lønnet arbeid i Norge.

Vanlige mennesker har en plan for morgendagen. Men vi har ingen plan. Ingen drømmer. «Salam» (35) fra Etiopia

I fjor fattet stiftelsen, som den første av Kirkens Bymisjons stiftelser i landet, et styrevedtak på at de skal ansette papirløse. I desember ble ansettelseskontraktene skrevet. Og i februar lå alt til rette for å starte opp.

Kirkens Bymisjon i flere byer vurderer å følge etter, og ansettelse av papirløse ble diskutert i fellesskap i fjor – og fikk da bred støtte, forteller daglig leder i Kirkens Bymisjon i Bodø, Egil Arnsby.

– Vi tar ikke stilling til internasjonal politikk. Men hvis Kirkens Bymisjon skal etterleve sin visjon om at mennesker som oppholder seg i byen vår skal få oppleve rettferdighet, respekt og omsorg, så er dette riktig valg for organisasjonen vår, begrunner han.

Internasjonal solidaritetskafé

Måten stiftelsen velger å leve det ut i praksis innebærer foreløpig oppstart av en solidaritetskafé som er inspirert av et internasjonalt konsept  kalt Habesha. Habesha er et begrep som etiopiere og eritreere bruker for å definere seg selv. Det har i sin tur gitt navn til donasjonskaféer verden over, til inntekt for papirløse.

At også Kirkens Bymisjon velger å gi den nye kafévirksomheten dette navnet, er ikke tilfeldig. Mange av de papirløse som lever i Norge – spesielt i den gruppen noen kaller ureturnerbare – kommer fra nettopp Etiopia og Eritrea. Grunnen er at Norge har hatt et stort antall asylsøkere fra disse landene de siste årene samt at begge landene har nektet å ta imot asylsøkere med avslag som returneres med tvang.

Dermed sitter mange av dem fast i Norge på ubestemt tid. Flere av dem i mange år.

I Bodø lever det anslagsvis mellom 30-50 mennesker som kan kalles papirløse, hvorav rundt 30 er organisert i de papirløses egen organisasjon, Mennesker i Limbo.

En stor andel av disse er fra Eritrea og Etiopia. De tre som nå er ansatt i solidaritetskafeen er nettopp også det – Habesha.

Her har de blitt ansatt for å servere eritreisk og etiopisk mat til byens innbyggere, noen timer annenhver lørdag i måneden.

– Vi skulle gjerne ha gitt dem mer jobb, og ha gitt flere jobb. Men det er en start, sier leder Egil Arnsby.

Vi skulle gjerne ha gitt dem mer jobb, og ha gitt flere jobb. Men det er en start.Egil Arnsby, leder i Kirkens Bymisjon i Bodø

Hittil har kafeen vært holdt sju ganger siden oppstart. Allerede kan de erklære seg en suksess. Både faste og nye gjester flommer inn, og rundt 50 gjester har vært innom hver gang. Maten blir bestandig utsolgt.

– Så fremt vi er hjemme, kommer vi alltid hit, erklærer ekteparet Astrid Berg og Nils Robert Nordstrand.

Flere av de andre gjestene sier det samme.

– Det er god mat, og jeg liker å vise barna mine ulike mattyper og kulturer. I tillegg jobber mannen min på Legevakten her i byen, og ser hvilke utfordringer disse menneskene møter i livet sitt i Norge. Det er fint å støtte dem, begrunner Anna, som selv opprinnelig kommer fra Ungarn.

Ser håpet igjen

Mye av jobben ligger i forberedelsene. Mens Bodø-væringene tar helg og nyter taco og Gullrekka, tar Salam, Paul og deres tredje kollega, «Mona», plass rundt grytene.

De kunne ikke tenkt seg noe bedre å gjøre en fredagskveld. Det er jo jobb.

– Det er ikke mye jobb, men hvert fall litt. Uten jobb er det vanskelig. Man har ingen drømmer. Man mister håpet, sier Paul.

Uten jobb er det vanskelig. Man har ingen drømmer.«Paul» (39) fra Eritrea

Han har bodd på Tverlandet asylmottak i ni år nå, og har underveis fått kone og to barn på fire og to år. De har, i motsetning til ham, alle fått opphold.

– Hva gjør dere når dere ikke er her på jobb?

– Sitter hjemme, går på besøk til venner, svarer Salam.

– Prater sammen, surfer på nettet. Lite, egentlig. Vi har ingenting å gjøre. Det er kjedelig.

35-åringen har vært i Norge i ti år nå, og sier det har hjulpet å få jobb noen timer i uka.

– Vi får energi, og en liten kime til håp. Vi ser en mulighet til å kunne drømme igjen.

Grunnlovsstridig?

De er fullt klar over risikoen både de selv og arbeidsgiver løper. Og for dem selv, eksponering av deres personlige situasjon. For arbeidsgivere: Fengsel i to år og bøter på flere hundre tusen.

For i motsetning til det å yte helsehjelp til papirløse, er det ulovlig å ansette papirløse i Norge.

– Myndighetene har gjentatte ganger framsatt muntlige trusler til kundene mine. IMI-kirken, Kirkens Bymisjon og andre, som har fått beskjed fra politiet om at de blir straffet om de fortsetter, forteller Arne Viste.

Familiefaren fra Sola er grunnen til at Paul, Salam og Mona er her på jobb i dag. Som ingeniør uten noen interesse i asylpolitikk, hadde Arne Viste aldri sett for seg at han skulle ende opp her. Men et møte med en mann fra det lokale asylmottaket, gjorde så sterkt inntrykk at han fant det umulig å ikke handle.

Mannen var en såkalt ureturnerbar. Han hadde barn i Norge, og fortalte at han hadde hatt jobb her tidligere, men ikke lenger fikk jobbe.

Hvorfor? Dette var uforståelig for Viste. Han begynte å lese seg opp.

Han fant ut at grunnen til at familiefaren tidligere hadde kunnet jobbe, egentlig bunnet i en glipp. Men det var en glipp som gjorde at tusenvis av mennesker som før hadde kunnet jobbe i en årrekke, plutselig ikke kunne det lenger. Fram til 2011 hadde personer uten oppholdstillatelse fortsatt fått tilsendt skattekort i flere år etter å ha fått avslag på videre oppholdstillatelse. Men nå ble rutinene strammet inn.

Myndighetene har gjentatte ganger framsatt muntlige trusler til kundene mine. IMI-kirken, Kirkens Bymisjon og andre.Arne Viste, familiefar som ansetter papirløse

Samtidig ble arbeidsgivere som fortsatte å ha dem på lønningslista, kraftig bøtelagt. I Stavanger-området, der Viste kommer fra, måtte Kirkevergekontoret betale 93.000 for å ha ansatt en etiopier. Stavanger Universitetssykehus fikk punge ut 350.000 for å ha hatt ti eritreere i arbeid.

Men for Viste framsto dette fortsatt uforståelig. Her var det mennesker som både hadde jobbet i Norge i en årrekke, og sannsynligvis kom til å fortsette å være her fordi de ikke kunne sendes ut. Når arbeidsgivere sa de hadde lyst til å ansette disse menneskene – hvorfor fikk de ikke det?

Han forsto at det var Utlendingsloven $108, som stadfester at man straffes med bøter eller fengsel i inntil to år om man «forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven», som hindret dem. Men i researchen sin hadde Stavanger-mannen også oppdaget en annen paragraf, nemlig Grunnlovens $110.

Her heter det: «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring».

Ordet «menneske», fanget Vistes oppmerksomhet. Dette betyr at paragrafen ikke bare gjelder norske borgere, altså folk med opphold, konkluderte han. Men alle mennesker, også de som sitter her på vent og ikke kan sendes tilbake.

Anmeldte seg selv

I 2014 trakk Viste Justisdepartementet for retten, for brudd på grunnloven ved å nekte mennesker å jobbe. Stevningen ble avvist og Viste oppnådde ikke den rettslige behandling han ønsket: Dermed tok Viste sjansen: Han opprettet et eget bemanningsbyrå der han ansatte papirløse.

Med det gav han ikke bare mennesker som lengter etter det jobb. Han satte seg også et litt spesielt mål. Familiemannen fra Sola ville bli anmeldt for brudd på utlendingsloven. Bare slik kunne han for alvor få testet grunnlovsparagrafens kraft opp mot utlendingsloven.

Når ingen andre politianmeldte Viste, valgte han i fjor å gjøre det selv. Saken ble henlagt. På grunn av «bevisets stilling», het det, selv om Viste i politiavhør hadde dokumentert 13 ansettelser. Derfor utvider han nå virksomheten for å statuere et eksempel og for å hjelpe flest mulig.  Han merker seg også a truslene mot dem som har ansatt papirløse heller aldri har blitt omsatt i bøter eller påtale. Frykten for utfallet av den påfølgende rettssaken er for stor til at forvaltningen våger overlate saken til domstolene, tror han.

Ulike organisasjoner og ideelle utfordres til å ansette papirløse gjennom Vistes bemanningsforetak. Kirkens Bymisjon er blant dem som har tatt sjansen.

Det at Kirkens Bymisjon velger å følge etikken i denne saken, og ikke nødvendigvis tekkes opinionen, er modig, sterkt og hjerterørende.Arne Viste, Plog AS

Det er Arne Viste takknemlig for:

– Det er en veldig stor glede. De papirløse omtales ofte som de verste kriminelle, men realiteten er at de kanskje er de mest trengende og mest marginaliserte i vårt samfunn. Det at Kirkens Bymisjon velger å følge etikken i denne saken, og ikke nødvendigvis tekkes opinionen, er modig, sterkt og hjerterørende, sier Viste.

For diakon Løkken, som besøker kafeen i Bodø som privatperson, handler dette også om håp og identitet.

– Hva slags identitet har du når du lever over mange år uten et land å ha tilhørighet til? Hva gjør voksne mennesker uten identitet, å ikke få oppleve tilhørighet til språket rundt deg og kulturen du lever i? Hvis du snakker lenge nok med dem merker du at mange av dem står i en identitetskrise. Men vi må aldri la de få slutte å håpe. Så lenge de er her, er det håp, sier hun.

Trusler fra politiet

Men på samme vis som da Helsesenteret ble opprettet i 2009, skaper den nye rettighetskampen også kontroverser.

Motargumentene går blant annet på at det vil bli feil å «belønne» mennesker som har fått avslag på asylsøknaden sin med arbeid. «Dette er helt uakseptabelt. Jeg forutsetter at Arbeidstilsynet rydder opp», sa daværende leder av arbeids- og velferdskomiteen, Arne Kambe (H), til NRK, da IMI-kirken i Stavanger ansatte en papirløs i fjor.

Hva gjør voksne mennesker uten identitet, å ikke få oppleve tilhørighet til språket rundt deg og kulturen du lever i?Ingrid Løkken, diakon i Bodø

For daglig leder i Bodø, Egil Arnsby, handler denne saken om at dette er mennesker som uansett oppholder seg i Norge over lang tid.

Da kan vi ikke stå på sidelinjen og la være å hjelpe, mener Arnsby.

– I tillegg tror vi at vi som Kirkens Bymisjon stiller litt sterkere enn for eksempel en kebabsjappe. Det er ingen som vil mistenke oss for å gjøre dette for egen profitt, sier han.

Viste tror Kirkens Bymisjons-lederen har rett.

– Det jeg ser er at når IMI-kirken og Kirkens Bymisjon gjør dette, har politiet holdt seg unna. Men jeg har også kunder som kebabsjapper og bilvaskerier, som er eid av personer som har innvandret fra andre land og ønsker å hjelpe sine landsmenn. Da opplever jeg at myndighetene kjører hardere på, selv om dette også er kunder med hederlige motiver, sier Viste.

Totalt har 55 stykker vært ansatt gjennom bemanningsbyrået hittil. Noen av disse har flyttet, andre har blitt tvangsreturnert til hjemlandet.

– Men vi har ingen grunn til å tro at noen av tvangsreturene har sammenheng med arbeidet, understreker Viste.

Han forklarer at etiopierne nå står i en spesiell situasjon. Det siste året har vist hvorfor det i praksis er strid om begrepet «ureturnerbare». Myndighetene har den siste tiden lyktes i å returnere en gruppe av etiopiere hjem.

– Men det er det det respektive lands ambassade som bestemmer. I dette tilfellet den etiopiske ambassaden i Stockholm. Ikke politiet, forklarer Viste.

Vi har ingen grunn til å tro at noen av tvangsreturene har sammenheng med arbeidet.Arne Viste, Plog AS

Nå har han 30 stykker ansatt, og får nye forespørsler nærmest hver dag. Alle får ordentlig betalt, stort sett mellom 25.000 og 30.000 kroner brutto for fulltidsarbeid i måneden. Tre er fulltids ansatt, i store, kommersielle firmaer. De rapporterer åpent til myndighetene, men ønsker ikke medietrykket.

I flere av tilfellene meldte Arbeidstilsynet saken til politiet. Men heller ikke her har politiet gått videre med straffereaksjoner mot arbeidsgiverne.

Problemstillingen er i ferd med å rulle opp stadig større hodebry i det offentlige systemet. Skatteetaten, arbeidstilsynet, UDI, politiet og A-krim-grupper opptrer ifølge Viste alle avventende og unnvikende. Skal for eksempel Arne Viste og de papirløse få lov til å betale skatt, slik de ønsker? Og på like vilkår som alle andre?

Betyr det noe?

Arnsby i Bodø er bevisst på risikoen de løper ved å ansatte. Men selv tror han at myndighetene ikke ønsker at en slik sak skal prøves i retten.

Ettersom utlendingsloven ikke er avklart med Grunnloven, er det flere som mener at saken hører hjemme i Høyesterett. Ifølge denne tankegangen er «retten til arbeid» også godt forankret i menneskerettighetene, og en rettslig prøving derfor kan gå helt til Strasbourg.

– Tror dere det kan skape noen endring at Kirkens Bymisjon i Bodø velger å gjøre dette?

– Det kommer an på hvordan man ser det. Igjen vil jeg vise til visjonen vår i Kirkens Bymisjon. Det står i verdidokumentet vårt at vi skal kunne bidra til endring. Men også være tilstede der endring ikke ser ut til å skje, svarer Arnsby.

Han illustrerer:

– Det er en stor grad av resignasjon blant dem vi møter, og som har stått i denne situasjonen i åtte, ti, opp mot femten år. At de fortsatt smiler og fungerer i en sånn situasjon, det skjønner jeg ikke. Det skulle bare mangle at vi ikke sto der sammen med dem, sier Arnsby.

Både Arnsby og kaféleder Arne Bergdal, tror også prosjektet har potensial til å skape endring i praksis. Én ting er selvtilliten og følelsen av mening det gir for de papirløse å få arbeide.

Men også: De begynner også å se en bevissthetsendring i byen:

– Kafeen er i ferd med å gjøre de papirløses situasjon kjent for innbyggerne. De blir klar over at det finnes mennesker i byen vår som sitter på mottak uten noen holdepunkter i livet, forteller Arnsby.

Kafeen er i ferd med å gjøre de papirløses situasjon kjent for innbyggerne.Egil Arnsby, leder i Kirkens Bymisjon i Bodø

De papirløse selv trekker fram det samme. De får mange spørsmål fra gjestene.

– De lurer på hvem vi er, hvordan vi lever, hvordan situasjonen er i landene vi kommer fra. Når jeg forteller at vi bor på mottak, og at jeg har vært her i ni år, blir de sjokkert, forteller Salam.

Som etiopier er hun blant dem som for tiden er engstelig over situasjonen sin. Men hun er sikker på at det å ta denne jobben har vært riktig.

– Det er et veldig hardt liv, og komplisert, sier Salam.

– Men før så vi ikke noen muligheter, da var alt bare mørkt. Nå har vi begynt å håpe.

Kilder: NRK, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Morgenbladet, Helsesenteret for papirløse, Kirkens Bymisjons rapport Papirløse migranter» (2008), forskningsartikkelen «The Mental healthcare needs of undocumented migrants: an exploratory analysis of psychological distress and living conditions among undocumented migrants in Norway» (2016), «Towards universal health coverage for undocumented migrants» i Tidskriftet Den Norske Legeforening (2017)