Bra nok

Maren Trebler (33) snakker på inn- og utpust idet vi treffer henne på Møtestedet, Kirkens Bymisjons kafé i Drammen. Lokalene er foreløpig tomme, men snart skal skigruppa samles for en treningsøkt. Ansiktet hennes lyser opp når hun forteller om hvordan fellesskapet her har endret livet hennes: – Her er alle bra nok.

Oppveksten hennes i Asker var trygg og aktiv. Å gå på ski var en velkommen familieaktivitet. Men tidlig i tenårene var det noe som endret seg for Maren. Treningen begynte å handle stadig mer om å forbrenne kalorier, om å slanke seg, og om å endre kroppen.

Jeg har alltid hatt lyst til å gå skirenn, men så har jeg ikke turt.

Siden Maren var 14 år, har hun slitt med spiseforstyrrelser. I løpet av de siste tre årene har hun mistet både mamma og pappa. For litt over et år siden sa det stopp. Hun ble innlagt på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk.

– Jeg ringte til Mental Helse, fordi jeg ikke ønsket å dø alene. De sendte en ambulanse som brøt seg inn hos meg. Jeg var så godt som død.

Starten på en ny hverdag

– Fire uker etter at jeg ble innlagt, skulle jeg hjem til ingenting. Jeg hadde sagt opp jobbene mine, for jeg skulle jo ikke leve mer.

Det var en ren tilfeldighet som skulle få tankene hennes over i et annet spor. Gjennom en annen pasient på avdelingen fikk hun høre om skigruppa i Drammen. Det tok ikke lang tid før Maren ble invitert med på trening.

– Jeg har alltid hatt lyst til å gå skirenn. Mamma og pappa har gått både Vasaloppet og Birken i alle år, men så har jeg ikke turt. Jeg har aldri likt å gjøre ting alene.

Dype spor

Stemmer og latter fyller Møtestedet i Drammen idet skigruppa gjør seg klar for avreise. Flere lag med ull skal på. Ski og staver skal inn i varebilen. Alt mens Marens hund, den ti år gamle engelske setteren Birk, løper mellom bena på dem. Flere av deltakerne i gruppen har fått tilnavnet «onkel» for Birk, som brummer høylytt av forventning.

Ved Konnerud Stadion viser gradestokken minus ti grader. Og snøen ligger tungt over trærne rundt skiløypa. Skisporene er dype i den snøkledde bakken, og allerede før vi har fått samlet oss, begynner skigruppa å stake seg oppover bakken. Maren går i front med Birk i bånd, som løper så ørene flagrer.

 

 

Tidligere landslagstrener Steinar Mundal er med på kveldens økt og gir en innføring i god skiteknikk. Det er velkomment, for her er det flere som ikke har gått på ski på flere tiår. Om knappe to uker skal skigruppa gå Hauern – hele 50 kilometer i naturskjønne Finnemarka mellom Drammen, Lier og Modum. Målet er å kvalifisere seg til Vasaloppet.

– Man trenger noe i livet å se frem mot. Det ble Vasaloppet for meg, sier Maren og nikker bestemt.

Vinnerski

I fjor fikk Maren oppfylt en livslang drøm. Hun gjennomførte Vasaloppet for første gang. På beina bar hun gullskiene til Vibeke Skofterud, det samme paret som den tidligere langrennsstjernen brukte da hun vant stafetten for Norge i ski-VM i 2005.

– Skiene til Vibeke Skofterud henger på veggen i stua hjemme. Jeg gikk mitt første løp med vinnerski, og kom i mål på Vasaloppet med vinnerski, forteller hun stolt.

Maren understreker at det er viktig for helsa å være i fysisk aktivitet, ikke minst å være sammen med andre.

– Vi har jo blitt en liten familie, føler jeg. Det er så deilig å kunne være dønn ærlig om alt som er vondt og vanskelig, og om det som er skambelagt. Her kan du si det du ikke kan si høyt ellers i samfunnet, og bli møtt med forståelse.

Hun håper flere vil være med i skigruppa, og tipser ivrig om å ta kontakt med både henne og gruppeadministratorer på Facebook.

– Det betyr mye for meg, alt det Kirkens Bymisjon finner på. Mest sannsynlig hadde jeg ikke vært her i dag, hvis det ikke var for denne skigruppa.

 

Tekst: Carina Watnedal. Foto: Torstein Ihle. Saken ble først publisert i Kirkens Bymisjons magasin BY, utgave 01/2023.
Her kan du se flere saker fra magasinet.