De hemmelige barna

Av og til kan et enkelt spørsmål sette i gang store følelser. Slik er det med den papirløse kvinnen i 20-årene som parkerer barnevogna og setter seg ned ved kafébordet.

Spørsmålet «Hvordan har du det?» får et tappert smil til å sprekke opp i frykt. Tårene triller.

– Jeg er alltid redd for at jeg skal bli tatt fra barna mine og returneres til Etiopia, sier hun, via en tolk.

I seks år har hun bodd i Norge. For fem år siden møtte hun samboeren på en etiopisk kafé. I nesten fire av dem har hun vært mor – det siste halve året til to små jenter. Men så lenge hun lever som papirløs , kan hun ikke gi barna en normal oppvekst.

– Jeg har ikke klart å begynne livet. Jeg får ikke bosatt meg skikkelig, sier hun.

Kvinnens kjæreste og samboer har oppholdstillatelse, og den lille familien bor derfor i hans ettroms leilighet. Mannen er sjelden hjemme, for han har måttet ta to jobber for å brødfø familien.

To ganger i uka tar hun med seg barna til bydelens åpne barnehage, men mesteparten av dagen tilbringer de alene.

– Datteren min spør ofte hvorfor vi ikke gjør som andre familier, hvorfor vi ikke drar på ferie og hvorfor jeg ikke snakker norsk. Det er trist ikke å kunne kjøpe ting til dem. Det er også tøft ikke å kunne forklare dem om situasjonen jeg er i, sier hun.

Datteren min spør ofte hvorfor vi ikke gjør som andre familier

Skaper glede

Det finnes noen lyspunkter, og lyspunktene har et navn: Eivy. Pensjonisten og den papirløse moren har møttes hver uke i halvannet år, som en del av Kirkens Bymisjons prosjekt «Barndom i NowHereLand».

Sammen med barna har de gått på tur, besøkt byens turistattraksjoner, spist på restaurant – og til og med lekt i snøen sammen hjemme hos Eivy.

På denne måten bidrar hun til å oppfylle målet for prosjektet, nemlig å tilføre positive opplevelser i hverdagen til barn av papirløse migranter.

– På grunn av Eivy har vi fått litt spenning inn i livet. Vi har gjort ting jeg ellers ikke ville hatt økonomi til, og jeg ser at barna blir glade av det. De liker når Eivy kommer. Hun skaper glede i livene våre, sier moren og kikker bort på sin norske venninne.

Eivy meldte seg som familiekontakt gjennom Kirkens Bymisjon for drøyt to år siden og fikk raskt spørsmål om hun kunne bistå den papirløse familien.

– Jeg var spent og nervøs og lurte på om jeg klarte det. Men moren var så åpen og kontaktsøkende at vi raskt fant tonen. I dag tar jeg meg selv i å prate med henne som en av mine beste venninner, sier hun.

Noen som ser dem

Bjørg Engebretsen og kollega Gudrun Jansson er koordinatorer for prosjektet, som startet opp med økonomisk støtte fra Extrastiftelsen i 2014. Deres mål er å redusere stress, overbelastning og bidra til å styrke den psykisk helsen for både barn og voksne.

– Disse familiene har lite nettverk. Gjennom å sette inn frivillige ønsker vi å gi barna økt livskvalitet. En slik støtteperson kan ha stor verdi for barnas liv, sier Engebretsen.

De papirløse familiene kommer i kontakt med prosjektet gjennom helsesenteret som Kirkens Bymisjon og Røde Kors driver i fellesskap i Oslo.

Hver måned møtes 16-17 familier til en sosial samling i Kirkens Bymisjons lokaler. Der lager de mat og spiser sammen. Noen ganger drar de også ut på en liten utflukt. Mens foreldrene deler gleder og bekymringer, får barna leke med hverandre som normale barn.

– Vi gleder oss veldig til disse samlingene. Å treffe andre i samme situasjon, skaper trygghet, sier den papirløse moren.

Barn av papirløse lever marginalt og ustabilt. De flytter mye og har engstelige foreldre. Dette er store belastninger for barna.

 

Mange av foreldrene er så redde for å bli kastet ut av landet at de knapt tør å gå ut av sine boliger. Når de likevel trosser all slags vær og vind, hver eneste måned, for å møtes på disse samlingene, skjønner Engebretsen og Jansson at prosjektet har lyktes.

– Det er mange sterke opplevelser. De er så utrolig rause og gode med hverandre. Når noen får oppholdstillatelse, gleder alle seg på deres vegne. Det finnes ikke sjalusi å spore, sier de.

Store belastninger

Begge prosjektkoordinatorene er mektig imponerte over hvor mye foreldrene ofrer for å gi barna sine en så normal oppvekst som mulig. Likevel er de bekymret. Å vokse opp i skjul kan føre til psykisk skjevutvikling, mener de.

– Barn av papirløse lever marginalt og ustabilt. De flytter mye og har engstelige foreldre. Dette er store belastninger for barna. Dessuten får de for lite lek og sosial kontakt. Selv om noen få har barnehageplass, har ikke barn av papirløse i Norge rett til dette. Derfor får de mindre stimulering og færre utviklingsmuligheter enn andre barn, sier Engebretsen.

Les blogg: En barndom på vent

Til tross for at det er nedfelt som en rettighet i FNs barnekonvensjon, og Barneombudet mener det er diskriminerende, har ikke barn av papirløse rett til barnehageplass i dag. Ifølge det norske regelverket er nemlig retten til barnehageplass er knyttet til det å være bosatt i en kommune.

Les også: Barn i asylmottak må få rett til barnehageplass (Barneombudet)

Likevel hender det at systemet ser mellom fingrene på dette, og i høst fikk den eldste datteren til den papirløse kvinnen plass i en lokal barnehage. Fireåringen er fortsatt veldig sjenert og tilbakeholden, for hun er ikke vant til å omgås andre enn mamma og pappa. Men moren er ikke i tvil om verdien av barnehageplassen.

– Jeg vil at barna mine skal fungere i samfunnet som nordmenn. De er jo født i Norge. Jeg ønsker at de skal lære norske verdier og kunne kommunisere på norsk. Derfor er barnehage viktig, sier hun.

Jeg ønsker at de skal lære norske verdier og kunne kommunisere på norsk. Derfor er barnehage viktig.

 

Ydmyk og frustrert

For Eivy har det vært både frustrerende og engasjerende å følge den lille, papirløse familiens utvikling det siste halvannet året.

– Det gir en stor ydmykhet å se hvordan noen i samfunnet lever. Samtidig blir jeg sint og frustrert på deres vegne. Jeg kan kjenne som mor hvordan det må være å være redd for å bli sendt ut av landet, bort fra barna sine, sier hun.

Derfor gjør hun sitt ytterste for å skape en best mulig hverdag barna og tobarnsmoren. Av og til føler hun seg nesten som en reservebestemor.

– Som ung mor har man mange spørsmål. Og hun kan jo ikke spørre sin egen mor, sier hun.

Hadde Eivy fulgt det normale opplegget for familiekontakter, skulle hun for lengst ha gått videre til en ny familie. Men Eivy klarer ikke å kutte kontakten med den papirløse moren og hennes to barn.

– Vi er kommet så nær. Jeg er blitt veldig glad i dem, og jeg ser at de er blitt glad i meg. Jeg klarer ikke å gi slipp, sier hun.