Kjønn endrer sosialt arbeid

På Natthjemmet, vårt akutte overnattingstilbud for kvinner i rus, har vi blitt utfordret på å tenke nytt, forteller Ingunn Gavelstad, nestleder på Nadheim i Oslo, Norges eldste prostitusjonstiltak.

– Her har vi opplevd at det oppstår utfordringer når en person som biologisk sett er mann, men definerer seg som kvinne, ønsker å bruke overnattingstilbudet. Det skaper uro i miljøet, blant annet fordi Natthjemmet har fellesdusj og delte soverom.

Kanskje er Nadheim den av Kirkens Bymisjons virksomheter som mest eksplisitt berører spørsmål knyttet til seksualitet – og dermed også kjønn. Men større mangfold i kjønnsuttrykk utfordrer nå flere deler av Kirkens Bymisjon.

«En etisk utfordring»

– Et eksempel er akuttovernattingen, som i hvert fall i Oslo i dag er delt mellom kvinner og menn, illustrerer Olav Lægdene, leder på Nadheim.

– Men også arbeidstilbud, som i noen tilfeller er forbeholdt kvinner. Vi hadde en situasjon, der en av våre brukere som definerer seg selv som kvinne, hadde en avtale om å jobbe på et arbeidssted. Men hun ble avvist da hun møtte opp, fordi hun hadde et kjønnsuttrykk som opplevdes mannlig.

Lægdene vil understreke at han ikke vil moralisere over andre virksomheters arbeid. Men han mener det er helt essensielt at Kirkens­ Bymisjon løfter tematikken for å møte dem organisasjonen er til for på en god måte.

Nadheim har selv jevnlige diskusjoner i sine avdelinger om hvordan møte dette i praksis, forteller han.

– Dette handler også om at vi jobber i et miljø der det er større variasjon og bredde i kjønnsuttrykkene enn andre steder. Vi møter mange transpersoner i prostitusjonsmiljøene, sammenlignet med mange andre miljøer, forteller Lægdene.

Mange av dem står i sårbare situasjoner, og noen er avvist av egen familie, sier han.

– Og når de da også møter på utfordringer­ i Kirkens Bymisjon, som jo er dem som skal møte dem i denne sårbare situasjonen, opplever jeg at vi står i en etisk utfordring. Vi blir litt rådville, sier Lægdene.

Fra kvinner til «alt»

Lydhørhet overfor nye behov står sentralt overalt i Kirkens Bymisjon. For Nadheim, som primært jobber med oppsøkende arbeid i prostitusjonsmiljøene, har det ført til flere endringer.

– Jeg har jobbet her i elleve år, og bare i min tid har det skjedd store endringer, forteller Nadheim-lederen.

Nadheim, som ble stiftet i 1981, kalte seg lenge et kvinnesenter. Så sent som i 2008 snakket de i hovedsak om seg selv som et hjelpetiltak for kvinner i rus- og gateprostitusjon.

Nå er det stort sett utenlandske personer som de møter, og de fleste gjennom internett. Få er i rus.

– Vi har gått fra å være et kvinnesenter, til å være et senter for kvinner og menn, til å være et senter for personer med ulike kjønnsuttrykk og identiteter, forteller Lægdene.

Nylig la de også om måten de registrerer brukerne. Tidligere har de registrert på «kvinne», «mann» og «transperson».

– Nå legger vi til grunn den identiteten folk sier at de har når vi registrerer, forteller Lægdene og utdyper:

– Om det kommer en ukjent person som jeg i utgangspunktet ville definert som transperson, men som selv sier at hun er kvinne, vil det være galt av meg å definere henne som transperson, begrunner han.

Passet ikke inn

– Jeg definerer meg som kvinne.

Magasinet BY har ikke fått høre så mye om kvinnen vi nå får møte på Nadheim. Men det er helt åpenbart at Olav Lægdene har rett når han sier til henne at «du oppfattes også av andre som en kvinne».

Men «Sarah», som vi kaller henne her, definerer seg også i noen sammenhenger som transperson, og selger sex som transperson.

Hun er født som mann, og har riktignok gjennomgått flere operasjoner og hormon­elle behandlinger. Men på jobb kaller hun seg transperson, så kundene skal slippe å få overraskelser.

Da «Sarah» vokste opp i Brasil på 70- og 80-­tallet, fantes det ikke noen kunnskap om transpersoner, eller personer med ulike typer kjønnsuttrykk. Det var lenge før LGBT-bevegelsens inntog. Og lenge før internett. «Sarah» opplevde fra 12-årsalder at det begynte å bli vanskelig å passe inn, men hun forsto ikke helt hvorfor.

Hun var en gutt med veldig feminine trekk, og fant ikke tilhørighet med hverken guttene eller jentene. Skolen som «Sarah» gikk på var kristen, og de hyppige religionstimene ble et mareritt. Religionslæreren moret seg alltid med å dele inn klassen på 60 elever i gutte- og jentegrupper – og lo av «Sarahs» forvirring.

– Hverken guttene eller jentene ville ha meg i sin gruppe. Så jeg led under trakasseringen fra 59 jevnaldrende rundt meg. Jeg gikk hjem fra skolen gråtende, forteller «Sarah».

I dag er livet et annet. Hun har fått et avklart forhold til egen kjønnsidentitet.

I starten av 20-årene flyttet hun til Spania, der hun opplevde en helt annen aksept og kunnskap.

– I samtale med psykologer og terapeuter har det blitt klart for meg at måten jeg vil bli identifisert på er som kvinne. I måten jeg definerer skjønnhet på, så finner jeg det riktig, sier «Sarah».

Avvist på offentlige bad

Med et tydelig, kvinnelig kjønnsuttrykk opplever hun ikke den store diskrimineringen i hverdagen. Men det gjør andre med mer uklare kjønnsuttrykk enn «Sarah», forteller Lægdene.

– Vi møter også flere på Nadheim som sier de er kvinne, men ser tydeligere ut som en mann. Flere av dem opplever trakassering. Eller blir diskriminert, når de skal på toaletter eller offentlige bad, for eksempel, sier Lægdene.

Han bruker episoden fra Vestkantbadet i fjor som eksempel, der transpersonen Mathilde Decaen ble fortalt at hun ikke kunne besøke badet på de dagene de har forbeholdt kvinner, til tross for at hun selv definerte seg som kvinne. «Vi kan dessverre ikke se bort fra at ditt mannlige kjønnsorgan fremdeles er tilstede», het det i svaret fra badet.

Vestkantbadet la seg senere flate, men Lægdene forteller at slike episoder langt fra er uvanlige.

– Utfordringene for denne gruppa er ganske store. Tenk deg hvor grunnleggende din identitet er. Og tenk deg at du hver eneste gang du går på do på et utested eller offentlig kontor, opplever at du enten må snike deg inn eller at du må gå på herredo når du selv definerer deg som kvinne, sier han.

Dobbel belastning

For menneskene Nadheim møter, kan stigmaet bli en dobbel belastning. Fra før av lever de med stigmaet ved å være i prostitusjon. Kjønnsstigmaet kommer på toppen.

– Og tenk deg hvis du i tillegg er utenlandsk, kanskje migrant. Og i tillegg er homofil. Da har du mange stigmaer oppå hverandre, sier Lægdene.

– Kan den høye andelen transpersoner i prostitusjonsmiljøene forklares av stigmaene mange av dem opplever?

– Det er vanskelig for oss å si, svarer nestleder Gavelstad, som sitter ved siden av Lægdene i bakgården til Nadheim.

– Men vi har inntrykk av at en god del opplever å bli stigmatisert i et allerede presset arbeidsmarked i hjemlandet. Og også her i Norge, sier hun.

– Vi ser i hvert fall at det er en av grunnene til at de drar til prostitusjon i andre land, svarer Lægdene.

Trenger respekt

«Sarah» er glad det finnes et sted som Nadheim, og selv bruker hun det jevnlig. Helt siden Nadheim tok kontakt med henne for seks år siden – slik de gjør når de i sin oppsøkende virksomhet tråler nettsteder som formidler sex – har hun kommet hit regelmessig. Norskkurs, gratis kondomer, mulighet til å snakke med andre i samme situasjon: Hun bruker de fleste av tilbudene.

«Sarah» synes også det er bra at Nadheim stadig utfordrer seg selv på hvordan de skal møte personer med ulike kjønnsuttrykk.

– Det er flere delikate spørsmål her, sier Gavelstad.

– Det er ikke så rart at det skaper kontrovers når man ser en mann som kler seg som kvinne gå inn på et dametoalett. Det er komplisert. Men jeg mener myndighetene og organisasjoner må finne en løsning, som unisextoaletter. Jeg tror vi alltid bør strebe etter å være mer inkluderende. Og vise folk mer respekt.