Forbudt kjærlighet

I 43 år har de bodd sammen, Anbjørg Ohnstad (70) og Sylvi Sæther (71), som Ohnstad møtte da hun i 1975 var nyinnflyttet i Oslo.

Ohnstad hadde vokst opp innerst i Sogne­fjorden, der lesbiske og homofile så og si var ikke-eksisterende. På en tid der sex mellom menn var forbudt ved lov i Norge. Å være homofil var en psykiatrisk diagnose.

Følelsene unge Anbjørg kjente for jenter var noe hun tenkte hun ville vokse av seg. Hun fikk guttekjærester.

– Du kan jo gjette hvor mange lesbiske og homofile det var innerst i Sognefjorden! ler hun.

Feirer skeiv kjærlighet

Tidene har forandret seg. Når Pride – eller gay pride som det også kalles, i disse dager går av stabelen mange steder i Norge, er det tusener av mennesker som samler seg til høylytt feiring. Bare i Oslo møtte i fjor 45.000 deltakere og 250.000 tilskuere for å hylle kjærlighet, kjønnsmangfold og skeives rettigheter.

Markeringen har vokst til en real folkefest. En strålende fornøyd kulturminister, Trine Skei Grande (V), sa det slik til NRK i fjor:

– Som 17. mai pleide å være, før alle reglene.

 

Årets Pride-tema er «Historie», og med det en anledning til å reflektere over den rivende utviklingen som har vært de siste tiårene.

– Når man står oppi det, opplever man at det har gått enormt treigt, påpeker Kjell Erik Øie (59).

Han er i dag direktør for avdeling Samfunn og utvikling i Kirkens Bymisjon i Oslo, og har vært med på å kjempe fram både partnerskapslov og felles ekteskapslov. Nå har han vært åpen i mange år. Men da han var 20 år, i 1980, skjulte han sin legning.

– Selv om det har kjentes treigt, ser man jo i ettertid at det har vært et enormt tempo, sier Øie.

70-årige Ohnstad oppsummerer det med at «aksepten har blitt større». Flere anerkjenner at det går an å leve sammen med en av samme kjønn.

– Alle institusjoner har jo vært negative. Religionen har vært det. Lovverket. Psykiatrien. Det er en veldig stor kontrast til i dag, sier hun.

Fra forbudt kjærlighet

I dag er det blitt normalt å se to kvinner eller menn gå på gata sammen og leie hender. Det har aldri falt seg naturlig for Ohnstad og Sæther.

Kanskje hadde de gjort det om de var unge i dag, funderer Ohnstad. Men tiden de har levd i har også formet deres måte å være par på.

Ohnstad ble født i 1949, 23 år før homofili ble avkriminalisert i Norge. Fram til 1972 risikerte menn som hadde sex med andre menn fengsel i opptil et år.

Selv tenkte ikke Ohnstad så mye på straffe­loven. Kvinner risikerte uansett ikke straff.

– Det som var viktigere for meg var at de opphevet den psykiatriske diagnosen i 1977, framhever hun.

Annen kjærlighet

Selv hadde hun startet å studere psykologi i Bergen fem år tidligere, på den tiden hun selv hadde guttekjærester. Som 20-åring og fersk psykologistudent hadde hun til gode å møte noen lesbiske. Forbildene var få.

I Bergen ble hun med ett eksponert for et større og annerledes miljø. Fortsatt kan hun huske sjokket da hun så to kvinnelige studenter holde rundt hverandre på bussen. «Er det mulig?», tenkte Ohnstad. Det ble en skjellsettende opplevelse.

Når to damer er sammen, får man gjerne det litt seksualiserte blikket fra mennAnbjørg Ohnstad (70)

Samtidig gav studiet henne andre sjokk. I auditoriet snakket foreleserne om teorier om hvordan «utviklingshemningen» homofili oppsto.

– Utgangspunktene var forskjellige, men mange refererte til Sigmund Freuds lære, med at man hadde stoppet opp i utviklingen og var fiksert i den ødipale fase. Det var også traumeforklaringer, at det hadde skjedd noe traumatisk i forholdet til ens foreldre. Homofili ble sett som en måte å mestre traumet på, forklarer 70-åringen, som nå er pensjonert psykologiprofessor.

Forelsket seg

Da hun som 20-åring prøvde å finne ut av egne følelser, ble det naturlig å legge psykologien på hylla for en stund.

I stedet dro hun til Oslo («der det var større utvalg av lesbiske»), begynte å kjøre trikk (som en del av sjølproletariseringen i hennes miljø i partiet AKP-ml på 70-tallet), og møtte Sylvi – som skulle bli hennes livs store kjærlighet.

På den tida var det restauranten Metro­pol som var homofile og lesbiskes sentrale samlingssted i Oslo. Hit gikk Ohnstad ut med sin mannlige eks-kjæreste. Han hadde funnet ut at han likte menn.

– Tilfeldighetene ville ha det til at jeg møtte Sylvi, som jeg fortsatt er sammen med, og han møtte sin kjæreste, som han fortsatt er sammen med, den samme kvelden i 1975! ler Ohnstad, som fortsatt er god venn med og bor i nærheten av sin eks-kjæreste i dag.

Pris: «Et samleie i uka»

Her på Grünerløkka i Oslo, har hun og kjæresten Sylvi Sæther bodd i flere tiår. Hjemmet deres er et tydelig symbol på at tidene har forandret seg.

– Det gikk en stund fra vi møttes til vi flytta sammen. Da vi først skulle skaffe oss leilighet… Det var ikke helt enkelt, forteller Ohnstad.

Det var ikke så lett å få tak i en leilighet, og de satte inn en annonse i avisen.

– Jeg tror vi fikk elleve svar, der åtte av svarene innebar krav om betaling med sex. Med menn, forteller hun.

I andre tilfeller hadde de avtalt et møte for å komme og se leiligheten. I etterkant ringte utleier opp og sa: «Jeg glemte å si at det inne­bærer et samleie i uka», forteller Ohnstad og sier:

– Det kjentes veldig sånn «Hæ? Hva er det folk egentlig tror?»

– De hadde en idé om lesbiske?

– Ja, jeg tror det var noe sånn. Når to damer er sammen, får man gjerne det litt seksualiserte blikket fra menn. Det er en idé om at det er litt pikant og seksualisert på et vis.

«Nei, vi vil bli avslørt!»

I dag opplever de det ikke på samme måte. Én ting er at det hjelper å bli eldre, tror kjæreste­paret. Man får ikke lenger like mye blikk på gata. Men også tidene har forandret seg.

Da de nylig hyret inn profesjonell hjelp til å skifte gardiner i leiligheten, ble de minnet på det.

– Det kom en mann hjem til oss og skulle inn i alle rom for å måle lengder. Før ville vi kanskje tenkt at: «Nei, han kan jo ikke komme inn på soverommet. Da vil vi bli avslørt». Nå er det en selvfølge å kunne slippe inn fagfolk, håndverkere, hva det enn er, forteller Ohnstad.

Ville holde det skjult

70-åringen tror hennes egen generasjon har levd nokså annerledes liv enn generasjonen før henne. Mest av alt tror hun det handler om åpenhet.

I en bok basert på intervjuer med godt voksne homofile og lesbiske, beskriver sosial­antropologen Hans-Wiggo Kristiansen hvordan diskresjon var et karakteristisk trekk for generasjonen homofile som levde mellom 1920- og 1970-tallet.

Det var ikke nødvendigvis slik at det ikke var mulig å leve i tilfredsstillende og lykkelige samliv på denne tiden. Forskjellen var at de ikke levde åpent og uttalt som homofile.

Jeg tror mange har levd med en stor skamAnbjørg Ohnstad

– For dem var en del av verdigheten å holde det skjult, beskriver Ohnstad.

Hun viser til Synnøve Finden som eksempel – i dag kjent som gründer av ostefabrikken som Tine Meieriers største konkurrent. Finden levde, arbeidet sammen med og delte soverom med en kvinne i flere år. I ettertid mener flere at Finden var lesbisk, men ingen kan slå det fast. I likhet med andre homofile og lesbiske på den tiden hadde oste-gründeren sine strategier for diskresjon.

– Min generasjon er den som har opplevd homobevegelsen, kvinnebevegelsen, 70-tallet og andre store endringer, som gikk rett mot det vi så som autoritært tankegods, beskriver Ohnstad.

Skammen over seg selv

I tiårene som fulgte 70-tallets frigjøring har også samfunnet endret seg.

– Jeg tror mange har levd med en stor skam. Det har vært veldig skambelagt, sier 70-åringen.

Blant dem Ohnstad møtte i arbeidet som psykolog, var kristne homofile. De strevde ikke bare med samfunnets forventninger. Men også med å akseptere seg selv.

– De gikk rundt med følelsen av at noe ved de selv ikke var «riktig», sier Ohnstad.

I store deler av Den norske kirke og andre trossamfunn har homofilt samliv blitt fordømt og advart mot. Bibelsitater har blitt brukt til å stemple homofili som synd. «En psykisk ubalanse, en forstyrrelse» kalte psykologen og kirkelederen Gary Sweeten det, da han ble invitert av den frikirkelige OASE-bevegelsen i 1986.

Assisterende generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland, husker godt den kirkelige motstanden fra sin oppvekst på 70-tallet. Der han vokste opp i bedehuspiet­ismen på Stord, var homofili et ikke-tema som var forbundet med synd og skam. Blant de få kirkelige stemmene som frontet et annet­ syn, var hans kommende arbeidsgiver: Kirkens­ Bymisjon.

– Daværende generalsekretær, Aage Müller-Nilssen, var en tydelig stemme som provoserte mange i de miljøene, forteller Heggland.

Tenkte annerledes om homofile

Aids-epidemien på 80-tallet var en hovedgrunn til at Kirkens Bymisjon så det som viktig å stå opp mot det konservative homofili-synet til resten av kirke-Norge.

Som diakonal stiftelse som sto tett på sårbare miljøer, så Kirkens Bymisjon hvordan fordømmelsen av hiv-smittede førte til mer marginalisering, og utstøting av nye grupper.

Møtet med homofiles liv og smerte gjorde at jeg måtte tenke annerledesAage Müller-Nielssen i 2005

Kirkens Bymisjons daværende generalsekretær Aage Müller-Nilssen hadde selv endret holdning i homofili-spørsmålet. Müller-Nilssen hadde opprinnelig bakgrunn fra presteutdanning på Menighetsfakultetet, og hadde tatt utgangspunkt i at homofilt samliv var etisk og teologisk umulig.

I et intervju i bladet «Bymisjon» i 2005 begrunnet han holdningsendringen slik:

– Møtet med homofiles liv og smerte gjorde at jeg måtte tenke annerledes.

I likhet med senere generalsekretærer i Kirkens Bymisjon mente han det var viktig å være en tydelig stemme i den offentlige debatten. Müller-Nilssen brydde seg ikke om alle brevene der han ble kalt «fanden selv». Han sa gjerne ja til å preke i gudstjeneste for Åpen kirkegruppe, og opprettet flere initiativ som skulle få betydning for homofile i kirka. I 1997 tok også Kirkens Bymisjon inn en formulering i sin strategiske plan, om å arbeide for å endre kirkens teori og praksis overfor homofiles rettigheter og praksis.

En annen romslighet

For mange lesbiske og homofile ble Kirkens Bymisjon en møteplass og arbeidsplass der man kunne forene sine identiteter – være både kristne og homofile på samme tid. Rett og slett: Å få være den man selv er.

– Kirkens Bymisjon har en mye større romslighet i seg enn resten av kirke-Norge, oppfatter 70-årige Ohnstad.

Direktør for avdeling Samfunn og utvikling i Kirkens Bymisjon i Oslo, Kjell Erik Øie, er enig. Samtidig minner han om at det er mange kamper som denne som fortsatt gjenstår, både på det religiøse feltet og ellers.

I Norge øker anmeldelsene av hatkriminalitet, hvor LHBT og religion er to av fire hovedforhold. I en undersøkelse om skeive minoriteter fra i fjor oppga over halvparten at de hadde tenkt på å ta livet sitt.

– Det kan hende vi på lovsiden har kommet veldig langt. Men det gjenstår fortsatt mye på holdningssiden. Det er spesielt viktig å huske på med fremveksten av høyrepopulisme og fundamentalistiske holdninger rundt om i verden, sier Øie.

I år gav Kirkens Bymisjon Brosteinprisen til Skeiv Verden og Thee Yezen Al-Obaide som har vært med på å starte organisasjonen Salam. De kjemper den samme kampen i minoritetsmiljøer i Norge i dag, som kristne homofile har kjempet de siste tiårene – i en tid der LHBT-rettigheter har blitt svekket i store deler av verden.

En befrielse

For kjæresteparet Anbjørg/Sylvi sin del gleder de seg til å feire kjærligheten på Pride, som de allerede har gjort i mange år.

De synes det er viktig å markere de kampene som gjenstår, men i jubileumsåret 2019 synes de det er det vel så viktig å feire alle seirene fra forbudt kjærlighet til tillatt.

For, som Ohnstad påpeker:

– Det er lett å slå fast at tidene er annerledes nå enn for 43 år siden.

Det å ha gått fra forbudt til tillatt, er veldig befriende. Jeg må si det er en stor lettelse, smiler 70-åringen.

 

LES OGSÅ: Emil (82) fikk oppleve det ingen andre homofile før ham fikk

Kilder: NRK, Blikk, Store Norske Leksikon­, Dag Kullerud: «Kirkens Bymisjon. Respekt – omsorg – rettferdighet», kirken.no, Foreninge­n FRI, Skeivt Arkiv.