– Her kan vi være oss sjæl

Halden er blant byene i Norge som har slitt mest med radikalisering og utenforskap. En tidligere bankraner og seriekriminell gir ungdommen følelsen av å bli sett.

– Han er en engel.

– Suveren!

– Et av mine forbilder!

I byen der statsminister Erna Solberg har bedt lokalsamfunnet ta grep om ungdomsforebygging, har tenåringene fått en ny helt.

Før ville flere av dem hengt på McDonalds, eller vandret gatelangs. Nå henger de med «onkel Trond», tidligere seriekriminell og heroinavhengig – som gir dem skytetrening på fritida.

Bildet viser Trond Henriksen til venstre i bildet foran som smiler. Bak ser man skjermer og stoler i en bowlinghall, med en gjeng med mennesker som ler og smiler og ser mot Trond Henriksen. De leser opp og deler ut resultater fra bowlingen.
FORBILDE: Trond Henriksen har 30 år med heroinbruk og 13 år i fengsel bak seg. Nå er han miljøarbeider på ungdomsklubb og tenåringenes store forbilde.

En oppsummering av CVen til forbildet, Trond Henriksen (51), kan lyde slik: 30 år med heroinsprøyter. 13 år i fengsel. Særskilte utmerkelser: «Norges yngste fange»; «Norges farligste mann».

Alternativt: En populær foredragsholder for i alt 50.000 elever. Skamrost forfatter. En av få norske menn som snakker åpent om at han gråter og har blitt seksuelt misbrukt.

Eller, som hans nåværende arbeidsgiver, Lasse Imrik i Kirkens Bymisjon i Østfold, sier det:

– For oss er det ingen tvil om at Trond Henriksens bakgrunn med tung rus og kriminalitet er en stor styrke.

Forebygger utenforskap

Henriksen selv hadde aldri sett for seg at Kirkens Bymisjon ville ansette ham. Den eneste erfaringen han hadde med Kirkens Bymisjon fra tidligere var som gjest og bruker av tilbudene deres, på caféen Møtestedet i Oslo.

Det er ikke mer enn seks år siden han sonet sin siste fengselsdom. Sju år siden hans siste skudd med heroin, og et forsøk på å avslutte livet sitt:

Nå sitter han på en ungdomsklubb i Østfold, og sier «Gudskjelov så gikk ikke det».

Nærbilde av Trond Henriksen fra siden. Han lener haken på hendene sine og ser mot høyre i bildet. I bakgrunnen til høyre skimtes en ung jente.
LANG REISE: Da Trond Henriksen var 14 år, ble han den yngste som har sittet i fengsel i Norge noensinne. Nå er han miljøarbeider og jobber aktivt med forebygging, å hindre radikalisering og at unge ikke faller utenfor.

For endelig har Henriksen funnet sin måte å «betale litt tilbake på». Som leder av Kirkens Bymisjons ungdomsklubb bruker han egen erfaring for å hindre at andre havner utenfor.

Og Østfold er et fylke det kan trengs i. For tre år siden ble Østfold kjent som hele Norges «jihad-fylke» – etter at mange østfoldinger dro som fremmedkrigere til Syria og Irak. Bare fra lille Lisleby i Fredrikstad, dro sju unge mennesker i krigen.

Også byer som Halden sleit. Samme år fikk Halden-ordfører Thor Edquist personlig brev fra statsminister Erna Solberg, med klar beskjed: Ta grep mot radikalisering.

Ifølge Henriksen er det fortsatt nødvendig.

– Jeg har noen utfordringer med holdninger jeg synes kan være ganske bedritne. Ungdommer som kan si «Obama er en løgnhals», for eksempel. Når jeg spør «Hvorfor det?» svarer de: «Fordi han er neger», forteller Henriksen.

Jeg har noen utfordringer med holdninger jeg synes kan være ganske bedritne. Trond Henriksen, miljøarbeider i Kirkens Bymisjon

Han fortsetter:

– Da kjenner jeg pulsen komme. Og er veldig klar for en diskusjon med vedkommende.

Opplevde selv utenforskap

Noen faglig bakgrunn for diskusjonene, eller å jobbe mot radikalisering og utenforskap, har Henriksen ikke. Han bruker egen livserfaring. «Jeg kjefter på dem i armkroken», som han sier.

Historien om livet som nå skal hjelpe ungdommer på stø kurs, rommer nok til å fylle en hel bok. Selvbiografien «Ingen murer er for høye» kom i fjor, til femmere på terningene.

Bildet viser en gjeng med ungdommer som står rundt en voksen mann, som man ser litt i bakgrunnen. Mannen heter Trond Henriksen og er miljøarbeider på ungdomsklubb. Han holder armen opp i været som for å vise muskler.
FOREBYGGENDE: Trond Henriksen (i midten av bildet) er takknemlig for alle dem som har gitt ham en sjanse. Etter 30 år med rus er han glad for å ha fått et nytt liv der han kan hjelpe andre, som leder av ungdomsklubben i Halden.

Startskuddet går på Oslos østkant. Året er 1966. Her blir lille Trond født, og vokser opp med mor og søster i Gamlebyen.

Hans første minne er forbundet med trygghet, skriver han i egen selvbiografi: Moren som nynner på «Lyckliga gaten» mens hun tørker støv av en rød radio.

Livet rundt er mindre trygt: Hyl fra nabokona som bankes opp. Naboer som drikker. Faren som blir sint når han drikker. Følelsen av å stå utenfor.

Mens Norge finner olje og velstanden vokser, bor Trond og søsteren i kommunale blokker uten dusj og varmtvann. Trond skammer seg når han ser hvor fint klassekameratene hans bor. Det er sjelden han inviterer noen hjem. Andre sammenligner levestandarden der de bor med en afrikansk landsby.

Jeg har mye skam overfor familien. Man gjør så mange jævla dumme ting fordi man blir så desperat. Trond Henriksen, tidligere rusavhengig

Likevel: Mye var veldig bra, har Henriksen tenkt i etterkant. Gode klassekamerater, og viktigst: En trygg og stabil mamma.

Han har tenkt mye på hvor det gamle livet «brast».

– Det blir så hypotetisk det der. Men jeg har tenkt mye på skolen. Hadde jeg blitt sett litt på skolen…starter han.

Tryggheten på Oslo S

51-åringen tenker på fjerdeklasse når han skal lete etter startpunktet for tretti år med heroinavhengighet. Da får han betennelsessykdommen knuterosen, og blir borte fra skolen i flere måneder.

Når han kommer tilbake, har klassen begynt med engelsk.

– Det forsto jeg ingenting av. Jeg ble redd for høytlesning, å vise at jeg var dårlig i et fag. Så jeg begynte å skulke de dagene jeg hadde engelsk. For det gikk jo liksom ikke an å skulke engelsken, men ikke matten samme dagen, forteller han.

Nærbilde av Trond Henriksen. Trond Henriksen har kort hår, blå øyne og har her på seg en blå genser.
NYTT LIV: Trond Henriksen kom inn i et miljø med rus og kriminalitet allerede fra 12 års alder. Nå forebygger han utenforskap og radikalisering hos ungdom.

Mens han skulker, må han ha et sted å være. Han kan ikke være hjemme. Slik havner han i miljøet ved trappene på Østbanehallen, like ved Oslo sentralbanestasjon.

– Her møtte jeg andre ungdommer, som enten hadde falt ut av skolen eller hadde problemer i hjemmet. Vi fant et fellesskap der hverken skole eller andre ting var viktig. Det var mer viktig å være gæren.

Da han først møter gjengen ved Østbanen, tror han hasj er noe man dør av.  Snart byttes hasj med amfetamin, så heroin. Det som først er mer utprøvende sniklåning av biler blir til tjuverier, bankran, kidnapping.

Tretten år senere ser Trond Henriksens mor sønnen på VGs forside, med tittelen «Norges farligste mann».

«Unnskyld, mamma!»

Jeg har mye skam overfor familien. Mamma, søstra mi.Trond Henriksen, tidligere rusavhengig og kriminell

I dag illustrerer den forsiden noe av det Henriksen skammer seg mest over fra fortida:

– Jeg har mye skam overfor familien. Mamma, søstra mi. Man gjør så mange jævla dumme ting fordi man blir så desperat. Mamma har betalt uhorvelig mye for livet mitt, sier Henriksen i dag.

På hvilken måte?

– Du vet, mamma har vært der for meg hele tida. Men hva skjer når man får se sønnen sin på forsida som «Norges farligste mann»? Da slutter man å lese aviser. Når det kommer polti og sparker opp døra med maskingevær hjemme? Da begynner man med nervetabletter, svarer Henriksen.

– Det blir så patetisk å bare si unnskyld, for mamma har betalt så mye. Men det er det eneste jeg kan si. Og vi har et godt forhold i dag.

Selvbiografien «Ingen murer er for høye» avsluttes med et kapittel kalt «Unnskyld mamma!». Og relasjonen til moren er noe av det Henriksen får mest spørsmål om når han er sammen med ungdom i dag. Spørsmål som «Angrer du ikke på at du var slem mot moren din?» er en gjenganger.

På ungdomsklubben på togstasjonen, hender det han også snakker han med mammaer og pappaer. Det har hendt at han har kjørt stupfulle 16-åringer hjem (klubben er rusfri og de slipper ikke inn om de har drukket). Eller at ungdommene spør ham om å være med på møter med barnevernet.

Forebygger radikalisering

De som jobber her forstår hvor vanskelig ungdomstiden kan være.Tobias Kleve (20)

Denne onsdagsformiddagen har han akkurat stengt caféen som holder til i bygget på dagtid – og åpnet klubben. Ungdommene strømmer inn allerede fra 15-tida.

–  Her kan vi være oss sjæl, sier Caroline Andersen (16) når hun skal forklare tilliten Henriksen har fått fra dem.

– De som jobber her forstår hvor vanskelig ungdomstiden kan være, mener Tobias Kleve (20).

Tre ungdommer holder fast i hverandre og tøyser med hverandre. Gutten til venstre sitter og ser mot kameraet. I midten står en gutt med rosa hår, vendt mot en jente som står til høyre i bildet.
UNGDOM PÅ KLUBB: Her kan vi være oss selv, sier tenåringene på Møtestedet i Halden. De er fornøyde med å ha fått en ungdomsklubb de har lyst til å gå på.

Her er tenåringer i alle aldre og livsfaser, med ulike bakgrunner og alle varianter av holdninger. Skoleflinke og skoleleie. 15-åringer som drikker seg fulle hver helg, 17-åringer som knapt har smakt alkohol. Videregående skole-elever, lærlinger og «Nav-ere» – som en av guttene omtaler seg selv som.

– Noen av dem kommer til å bli leger. Andre kommer til å slite med å komme unna sosialapparatet, sier Henriksen, og understreker at han er sikker på at det kommer til å gå bra med de aller fleste.

Fra de åpnet i november i fjor til nå, har 55 ungdommer registrert seg. 20-30 kommer fast hver gang. Tilbudet har blitt så populært at de snart skal få større lokaler.

Sett utenfra gjør de ikke stort. Hører på musikk. «Chiller», «preker», ser på YouTube-videoer, spiser godteri. Hverdagslige ting.

– Det er bedre enn å sitte og gjøre det for seg sjæl, forklarer Alexander Skaug (17).

Tre ungdommer sitter i en sofa. Gutten i midten lener seg tilbake og ser opp mot fotografen. Jenta til venstre holder en mobil og smiler mens hun ser mot høyre. Gutten til høyre ser også på noe utenfor bildet.
«CHILLER» OG HENGER: På Møtestedet ungdomsklubb hører de på musikk, spiser godteri, «preker» sammen og ser på You Tube-videoer på hverandres telefoner.

I tillegg gir klubben en mulighet til å prate skikkelig med voksne. I én til én-samtaler, for eksempel på Henriksens kontor. Eller diskusjoner, om for eksempel hva Adolf Hitler egentlig sto for. Det siste kjente frivillig Bodil Steinsvik behov for å snakke litt om, etter at noen nylig hadde satt på en remiks «med noe Hitler-tale-greier».

Åpner seg på ungdomsklubben

Det viktigste Henriksen gjør er likevel å lære dem å bruke ord.

–  Og det der kan være veldig, veldig vanskelig. Jeg var ikke noe god på det der selv da jeg var 16, sier Henriksen.

Han forteller at han selv satt mye i isolasjon i sine unge år i fengsel, fordi han «kalte direktøren det ene og det andre». En engelsklærer i fengselet brøt mønsteret.

– Han sa: «Trond, du må lære deg å kalle direktøren drittsekk på fem forskjellige måter, uten å bruke ordet drittsekk». Jeg tenkte «Hæ, går det an å bruke noe annet enn ordet drittsekk?».

Henriksen oppdaget at ord har en annen kraft. Han begynte å skrive dikt.

– Det var ikke noe man gikk rundt og skrøt til kameratene av. Det var veldig lite maskulint. Men jeg husker et par av de store torpedogutta, jeg, som skrev dikt. Det var noe man gjorde i stedet for å knuse cella si.

Portrettbilde av Trond Henriksen. Trond Henriksen ser mot kameraet mens han holder hånden under haka og lener seg over disken på en kafé. Foran seg har han en kaffekopp.
FOREBYGGING: Trond Henriksen syntes det var vanskelig å bruke ord. Nå snakker han åpent om gråt og seksuelt misbruk, og jobber for å forebygge utenforskap.

Selv trodde Henriksen aldri at han skulle bli så åpen som nå. Hemmeligheten om at han ble seksuelt misbrukt som tolvåring var han sikker på at skulle bli med ham i grava.

Nå får han andre til åpne seg.

– Jeg tror ungdommen er veldig trygge på meg, og har tillit til meg. Det er viktig. For det ungdommen savner mest er å bli sett. Bare det at jeg har tid til dem, og kan ta dem inn her på kontoret i ti minutter og snakke, sier han.

Får teste bowling og pistolskyting

I dag er det imidlertid annet enn snakking som står på agendaen. Femogtjue ungdommer skal ta turen til Sarpsborg, med Henriksen og to andre frivillige. I kveld skal det bowles, spise pizza og skytes med laserpistol, på det rusfrie aktivitetshuset Det hvite hus.

– Det er ikke så ofte vi gjør sånn som dette. Men vi prøver vi å få det til av og til, forteller Henriksen.

Fire ungdommer finner sammen i en klynge og jubler foran en bowlinghallbane.
FELLESSKAP: En av de viktigste målene til ungdomsklubben er å skape et sted der barn og unge blir sett og opplever fellesskap.

Flere av ungdommene er ikke ifra velstående hjem, noen reiser aldri på ferie. For Henriksen er det viktig å kunne tilby gratisaktiviteter, som pistoltrening i Halden skyteklubb. Eller reise til rusbehandlingsstedet Tyrili i tre dager, slik de gjorde i vinter.

Som miljøarbeider er han opptatt av at organiserte fritidsaktiviteter, som idrett, ikke passer for alle. De trenger lavterskeltilbud også.

Det betyr ikke at arbeidet er lett.

– Det blir noen vanskelige vurderinger av og til. Alt fra jenter som har blitt utsatt for voldtekt, og må følges opp. Eller ringer midt på natta, drita fulle, og ikke har det noe bra. Jeg kunne ikke løpt til barnevernet med alt jeg hører. Da hadde de stått på døra her hele tiden, sier Henriksen, som ofte bruker gode kolleger i Kirkens Bymisjon som sparringspartnere.

– Det blir en livsstil å leve slik. Du kan ikke si nei til ungdommen en lørdagskveld når de har det jævlig, bare fordi jeg har fri.

Bildet viser en jente med konsentrert blikk i et mørkt rom som holder en pistol med en rød laserstråle foran seg. I bakgrunnen er det en mørk vegg med et bilde av et skjelett med en grønn kappe.
UVANLIG FRITIDSAKTIVITET: Stort sett holder de til på ungdomsklubben i Halden. Men det hender de drar ut og gjør andre aktiviteter, som laserskyting i nabobyen Sarpsborg.

Lyden av ungdomsklubb

– Pass på så dere ikke holder foran på pistolen. Da tar dere selvmord, roper instruktøren på laserskytinga, for å prøve å overdøve lyden av femogtjue ivrige ungdommer.

Laserskytinga i Sarpsborg er i gang. Men den gamle bankraneren er ikke like komfortabel som ungdommene inni de bekmørke gangene med skyting og hoiing.

Etter tjue minutter rømmer Henriksen ut.

– Noen ganger føler jeg at jeg er for gammal til det her. Være 51 år og drive ungdomsklubb, liksom, ler han.

Det ungdommen savner mest er å bli sett.Trond Henriksen, miljøarbeider i Kirkens Bymisjon

I dag er en av hans lange arbeidsdager. To ganger i uka starter han klokka 9 for å lede driften av Kirkens Bymisjons café på togstasjonen. Og jobber til ungdomsklubben stenger 12 timer etterpå.

Likevel – mest av alt koser han seg. Kirkens Bymisjon har siktet høyt når de har tatt mål av seg å forebygge rus og radikalisering gjennom klubben. Men de ser allerede resultater.

Ikke bare har ungdommene som går her har blitt godt sammensveiset. De kommer også tilbake – igjen og igjen, selv om de ikke alltid tar i dem med silkehansker:

– Det kan godt hende at noen blir litt sure og vonbrotne når jeg tar diskusjonen med dem, for eksempel om Obama. Men de kommer tilbake. Og når jeg ser at noen har tatt av seg ridderkorsringen, da blir jeg veldig glad. Da føler jeg de er på vei ut av det, sier Henriksen.

Bilde av fire ungdommer i baksetet på en minibuss. En av dem snakker i telefonen, mens de andre ser ut av vinduet.
FÅR SEG VENNER: Tenåringene på ungdomsklubben ble fort godt kjent. Her sitter de og synger i en minibuss fra Halden taxi.

«Er du spik spenna gæren?»

Bowling og laserskytingskvelden er ferdig for i kveld, ungdommen er på vei hjem. Snart skal de sitte og gaule i allsang til Plumbo på vei hjem, trygt plassert i en minibuss fra Halden taxi og Trond Henriksens niseter.

Alexandra Nilsen (15) skal en annen vei enn de andre, til Fredrikstad. Hun flyttet nylig dit fra Halden, men fortsetter å komme på klubben.

Nå sier hun til Henriksen at hun kan gå hjem.

– Det går fint. Det er bare to timer, sier hun.

– To timer? I dette været? sier Henriksen vantro.

Regnet bøtter ned.

– Nei, det får du ikke lov til, Alexandra. Har du penger til toget? Nei, okei. Jeg kjøper togbilletten for deg. Har du penger til bussen fra toget?

En ung jente står med en flaske og en togbillett i hånda i venterommet på en togstasjon. Ved siden av står en voksen mann som er miljøarbeider på ungdomsklubben hennes og ser ned med hendene i lommene.
PASSER PÅ: Miljøarbeider Trond Henriksen sørger for at alle ungdommene på ungdomsklubben blir sett. Alexandra Nilsen (15) fikk klar beskjed om at hun ikke fikk gå to timer hjem i regnet.

Henriksen svipper både fotograf og journalist fra BY og Nilsen ned på togstasjonen i Sarpsborg, og stikker bankkortet i maskinen. Før 15-åringen vet ordet av det har hun en togbillett i hånden, og vinkes inn på toget.

­– Jeg tror du er spik spenna gæren, jeg. Det gå´kke an å gå hjem i slikt vær. Nei, god tur hjem, Alexandra. Vi sees neste uke! sier Henriksen og forsvinner inn i bilen – med lyden av fire ungdommer i allsang fra baksetet:

Jeg var 16 å hadde løst
Å du stupt med hjerte først?
Vi kan bade se på solnedgangen
Å kanskje bade naken sammen
For jeg vil ha deieiei eieiei eieieieieiei
Ååh Ååh

Les også

De usynlige straffede

Hvert år opplever 6000 – 9000 barn i Norge å ha en mamma eller pappa i fengsel. Barna er uskyldige, men straffen rammer også dem – og noen ganger glemmer vi det – barna blir de usynlig straffede.

Det er gøy å gjøre nye ting!

Siden 2008 har Friminuttet vært et gratis tilbud etter skoletid for barn i Drammen. Barna hentes på skolen og tilbringer ettermiddagen på Friminuttet, før de kjøres hjem av frivillige eller ansatte på avdelingen. Ettermiddagene på Friminuttet fylles av leksehjelp, middag og ulike aktiviteter.