Når barnet må være den voksne

Tekst:  Tove Bø   Foto: Torstein Ihle

Ute braker bølgene og den stive kulingen rister i vinduene. I frokostsalen med panoramautsikt til Vistestranden i Randaberg, utenfor Stavanger, legger Elisabeth Lied dagens kabal: Hvem henter ungdommene, når ankommer de frivillige og når serveres tacoen?

Lied er virksomhetsleder for Ventilene, Viste Strandhotell – Kirkens Bymisjons satsing på unge pårørende, som lever eller har levd i hjem med vanskelige leveforhold. Hotellet driftes som sosialt entreprenørskap med arbeidstrening for ungdom. I tillegg arrangerer de leirer i helger og ferier. All driftsinntekt går til barne- og ungdomsarbeidet.

– Vi vil gi ungdommene arbeidstrening og erfaring som de får bruk for, uansett hva de ønsker å jobbe med senere.

Prøvde å mestre det umulige

Lieds engasjement for unge pårørende kommer ikke ut av det blå. Hun prater lett om dette nå, men har gjennomgått noe av det tyngste et barn kan oppleve – en pappa med alkoholproblemer.

Jeg pleide å gjemme bilnøklene så pappa ikke skulle fyllekjøre.Elisabeth Lied

– Jeg pleide å gjemme bilnøklene så pappa ikke skulle fyllekjøre. Hvis han sovnet et sted passet jeg på at han pustet, ikke mistet røyken på teppet og at han hadde skrudd av komfyren om natten.

Gjennom hele barndommen var hun redd for at pappaen skulle ramle ned trappene, ta livet sitt, kjøre seg i hjel eller havne i slåsskamp.

Lieds mor har hele tiden vært der, men det tok lang tid før hun innså alvoret og forlot mannen sin. Det er ikke uvanlig.

Ventilene vil gi mestring

Lied utviklet en rekke strategier for å endre faren. I dag vet hun at det ikke nytter. Barn som er pårørende, opplever gang på gang å feile når de prøver å gjøre foreldrene bedre. Samtidig tar familieproblemene så stor del av deres tid og energi at det blir vanskelig å gå på skolen eller jobb. Flere får høre at de er late og må skjerpe seg. De sliter med å sove og stå opp.

– Men ungdommene er mer enn det vanskelige og vonde, og det må de stole på. De kan også mer enn de tror, sier Lied.

I Ventilene vil de at barna skal erfare mestring gjennom aktiviteter – og vise at mestring ikke kun handler om å hjelpe andre. Noen blir trygge nok til å delta i aktiviteter i nærmiljøet sitt også.

– Det er fantastisk å se hvordan de utvikles her. Enten de prøver snowboard for første gang, eller får trampeklapp når de serverer hotellgjester mat.

Trygge voksne på Ventilene

Lukten av taco siver ut av kjøkkenet lørdag kveld. I hotellkorridorene høres skrik og skrål fra ungdom som er klare for vinterleir. Noen klemmer hverandre, andre har funnet en skulder å lene seg på.

I tolvårsalderen forsvant alt av rammer, stabilitet og struktur.Ben Daniel Snare Martinsen (20)

Ben Daniel Snare Martinsen (20) er med på leir med Ventilene for sjette år på rad. Her har han blitt kjent med voksne som representerer det han manglet i oppveksten, som Elisabeth og mannen hennes, Hans Jørgen. Faren til Martinsen hadde alkoholproblemer og var fraværende hele oppveksten. Moren var aleneforsørger og hadde dårlig råd. Både han og søsteren ble mobbet på skolen.

– Jeg fikk mye kjærlighet av mamma i oppveksten, men i tolvårsalderen forsvant alt av rammer, stabilitet og struktur.

På sin første leir med Ventilene opplevde Martinsen noe helt spesielt. Han var på bunn og ville egentlig ta livet sitt framfor å dra på leir.

– Jeg dro likevel, lagde et helvete de første dagene, før jeg fant ut at det var en fin plass å være.

Et fint fellesskap

Under en samling den siste kvelden reiste han seg og fortalte hvorfor han hadde vært så lei seg. Søsteren hadde tatt overdose like før leirstart.

– Jeg knakk sammen og grein foran alle. Elisabeth kom bort, trøstet og holdt meg fast. Det er første gang noen har brydd seg om meg, sier 20-åringen.

Jeg måtte vekke meg selv, lage mat og alt. Gå til barnehagen og hjem igjen, alene.Ivar Andresen Kolstad

Rundt et stort langbord med de tjuetalls andre ungdommene sitter en 18-åring med svart hettegenser. Ivar Andresen Kolstad synes det er fint og trygt og være her med de andre. Også måltidsfellesskapene er viktige på Ventilene. Mange her går sjelden ut når de er hjemme.

– De får ikke vært sosiale og tør ikke å være seg selv. Men her kan du være deg selv uansett hvem du er. Ingen dømmer.

Gikk alene til barnehagen

Gjennom hele barndommen var Kolstad vitne til at foreldrene ruset seg.

– Jeg måtte vekke meg selv, lage mat og alt. Gå til barnehagen og hjem igjen, alene. Lang vei, sier han.

Han ser ned mens han forteller.

– Så kom jeg hjem. De fungerer ikke, bare ligger der, rusa. Det var en ganske tung opp­vekst.

Foreldrenes penger gikk til dop og alkohol, og Kolstad begynte å stjele mat for å overleve. Senere havnet han i et kriminelt ungdomsmiljø. Men da faren hans døde for et par år siden bestemte han seg for å slutte å stjele. Siden den dagen har han ikke stjålet noe som helst.

Større forståelse nå

Å være pårørende har ofte blitt forbundet med voksne og somatisk sykdom. Men de siste årene har barn som pårørende fått stadig mer oppmerksomhet.

– Du blir sett på som pårørende til noen som har et problem. Det er mer forståelse for at du har tatt skade av det, og sliter med ulike ting. Når jeg forteller om bakgrunnen min, forstår folk mer. De skyver meg ikke bare vekk, sier Kolstad.

Barnevernet tok etter hvert hånd om Kolstad. Det var tungt å bli skilt fra foreldrene, men uten hjelp hadde han ikke vært den personen han er i dag.

– Ikke vent og håp at det skal løses av seg selv. Gjør det som kan hjelpe deg til å få en bedre hverdag, oppfordrer Kolstad.

Mestre – og strekke seg

Søndag morgen står ungdommene på Ventilene vinterleir grytidlig opp. De neste timene byr på en strabasiøs, svingete kjøretur opp glatte fjellveier.

Tre ganger sitter bilene fylt med ungdommer fast i grøfta. Men de kommer seg opp, tilbake på veien, til Sirdal og skibakkene.

– Noen har aldri stått på ski eller slalåm før. Da er vi voksne ekstra «på» og oppmerksomme for å sikre at de får mestringsfølelsen. Det er ok om vi klarer å holde oss oppreist i 2,5 sekund. I morgen prøver vi igjen, sier Lied.

– Hos oss skal ungdommene mestre det vi gjør, men de skal også ha noe å strekke seg etter.