Ingrid Gjessing Linhave Full av kontraster

I en sølepytt på Smestad står en liten jente. Alene. Hun ser på store hus og fine fruer med hatt. Regnet hamrer taktfast på jentas hette. Hun ser mot himmelen. Byen er grå og kjølig, jenta er ensom og trist. «Er det virkelig dette som er livet? Pokker også», tenker Ingrid Gjessing.

Hun er seks år, men i sølepytten grubler hun over livets store spørsmål. Familien og hjemmet kjennes trygt, men nesten alt annet føles plutselig skummelt.

– Jeg var et så engstelig barn at jeg ikke kunne dra på overnatting til noen uten å kaste opp, jeg kunne ikke delta på skirenn uten å kaste opp, jeg sov anføttes med lillebroren min helt til jeg var ti år fordi jeg var så redd for at jeg skulle gå ut av huset i søvne og forsvinne fra familien, sier Ingrid og fortsetter:

Vi har bilder der lillebroren min ligger klissvåt av svette fordi jeg klamrer meg så hardt til ham for å få sove. Og oppi alt dette var jeg også full av godt humør, vågalhet, humor og påfunn. Det var enorme kontraster i meg, hele tiden, sier TV-profilen der hun sitter blant de fargerike sofaene på NRKs hovedkvarter på Marienlyst.

Livet snudde brått

Fem år gammel måtte Ingrid omtrent begynne livet på nytt, da familien flyttet fra Bergen til Oslo. De tre søsknene var med, men utenom dem var Ingrid plutselig venneløs. Kontrasten ble stor fra det blomstrende nabolaget på Vestlandet med barn over alt.

– Det var vel da alle tankene kom og ting føltes utrygt. Jeg var et over gjennomsnittet følsomt og grublende barn, sier hun. Skolegangen var preget av gode venner og hygge. Men Ingrid var ikke gamle jenta før hun så seg selv i speilet og fant feil. I dagboken står det med stor skrift: «I MORGEN MÅ JEG SNAKKE MINDRE», «i morgen må jeg prøve å være helt stille». Dagen etter prøvde hun å være stille og følte seg bare rar og sjenert. Da stod det i dagboka at «i morgen MÅ du prate mer, Ingrid!!».

– Det «grublete» og kompliserte er jo en del av meg fortsatt. Det er bare ikke den siden jeg viser frem så ofte. Det er som om jeg har på en regnfrakk som ikke klarer å holde regnet ute. Ting går veldig inn på meg. Men jeg liker det faktisk litt. Alt blir så sterkt. Og det er jo helt fantastisk når livet er bra, sier programlederprofilen.

Ufarliggjøre følelsene

Etter å ha ledet Norges mest sette tv-program «Kvelden før Kvelden» på NRK foran 1,6 millioner seere, leder hun nå onsdagssuksessen «Kveldsstell» på Norges største radiokanal P1, sammen med sin gode venn Kåre Magnus Bergh. Programmet er deres egen idé.

– Hvordan har du jobbet med engstelsen og usikkerheten?

– Jeg har blitt vandt til å være et ekstremt følelsesmenneske. Jeg vil så gjerne bli likt, og vil så gjerne finne min plass. Men jeg ble tidlig bevisst på engstelsen min, og har jobbet knallhardt, hver eneste dag, for å bli tryggere på meg selv som person. I tunge stunder har jeg alltid snakket enormt mye med familien, både i ung og voksen alder. Snakking ufarliggjør så mangt.

Og hun har valgt åpenheten og humoren.

– Jeg heier på å ufarliggjøre følelsene vi kjenner på som er vanskelige, og opplever gang på gang at det ikke er så farlig å snakke om det. De aller fleste har vært innom kjipe opplevelser og tunge tanker. Nå er det lite som kan skremme meg, sier hun.

Jeg kan humre fordi jeg er så glad: selv kavete og usikre meg kom i havn.

Mammarollen

Nå er hun også mamma til Iben Sofie (9) og Mynte Louise (7).

– Jeg er utrolig opptatt av at barna mine skal føle at de er bra nok som de er. Og at de er elsket også når de er rabagaster og freidige, som barn er. Jeg har veldig lite til overs for tanken om at barn skal sees men ikke høres. Det virker som om vi i to generasjoner har klart å riste av oss en utrolig banal måte å behandle barn på, sier hun, og fortsetter:

– Det er så viktig at et barn som er sju år ikke går med en følelse av at det ikke er ferdig før det er 9, 10, 11 år. Barnet skal føle seg bra nok akkurat der det er.

Derfor blir hun også litt fortvilet over målesystemet i skolen.

– Målinger og tester gir de voksne en pekepinn, men kan frata barna selvtillit og evnen til å tørre å undre, gjøre feil og ikke minst lære i sitt eget tempo. Det systemet er jeg skeptisk til, sier Ingrid engasjert.

 TV ble vendepunktet

For Ingrid løsnet det da hun som 20-åring endelig opplevde å være på riktig plass og samtidig ha de riktige menneskene rundt seg i tillegg til familien. På TV-registudiet på Lillehammer fikk hun studere fag hvor det var lov å buldre i vei. Galskapen og kontrastene i henne fikk gradvis tyte mer og mer ut i trygge omgivelser. Musefletter, humor, en rungende latter, kreativitet og undring til livet fikk utfolde seg.

Hun møtte sin kommende ektemann, Jakob Linhave. Hun fant sin plass. Livet var gøy å leve. Ingrid fikk programlederjobb i Barne-TV etter audition. I 2004 ledet hun andre sesong av Idol, samme året som Kurt Nilsen vant World Idol.

– Programlederjobben er avklart. Jeg vet med meg selv at jeg ikke har brukt en albue for å komme dit, og trenger ikke be om unnskyldning for at jeg tar mye plass. Det er jo det som er jobben, sier Ingrid.

– Nå nyter jeg livet så sinnsykt. Jeg kan humre fordi jeg er så glad: selv kavete og usikre meg kom i havn. Jeg er mildere mot meg selv, jeg gir meg selv mer slack og ser endelig sjarmen i å være meg. Kanskje nettopp fordi jeg føler så sterkt på alle kontrastene som er i meg. Og som seere får vi følge utviklingen. Da hun kom fra radio til Sommeråpent på NRK TV i 2012, fikk hun høre at folk var spente på å se henne på skjermen.

Idol og Barne-TV var så lenge siden. Da tenkte Ingrid for første gang at hun bare skulle «køle på» med å være seg selv. Lage nøttete og rare intervjuer, finne på sprell, og lage TV-programmet som hun selv hadde lyst til å se på. Plutselig følte Ingrid at hun turte å slå ut i full blomst mens folk så på – og det i beste sendetid.

– Hva ønsker du nå å formidle til TV-seerne og radiolytterne? 

– Jeg er opptatt av å være det motsatte av glossy dameblad. Hvis folk kan få følelsen av noe ekte og ujålete, at man kan senke skuldrene, kjenne på stemning og kos og en romslighet der man er velkommen og der det er plass for å bare være. Vi har gitt oss selv en umenneskelig greie på å være perfekte. Jeg begynner å gi f***, men jeg er snart 40. Tenk på de som er 14 eller 20, og som ikke vet at hår på tissen er vanlig. Den jåletheten synes jeg det er digg å mose frem på TV til det norske folk, sier Ingrid og ler sin karakteristiske latter – så det runger i veggene på NRKhovedkvarteret på Marienlyst.

Lykkes

På onsdag kveld, i et studio i NRKs hovedkvarter på Marienlyst står en voksen dame. Hun er ikke alene. Hun ser mot gode kolleger, føler seg trygg. Klokken tikker mot sending. Hun ser mot plassen sin. Om det så bare er én lytter som føler seg i litt bedre stemning, litt gladere og kanskje litt mindre ensom, ja, så har hun lykkes. Kanskje er det også en femåring der ute som hører henne.