Etter 30 år med heroin ble han ungdomsarbeider

Trond Henriksen satt i fengsel første gang som 14-åring og har sonet 13 år bak murene. Nå hjelper han selv ungdom som kan falle utenfor.

Nærbilde av Trond Henriksen. Henriksen har blå øyne og har på seg en blå genser på dette bildet. Han ser litt ut mot venstre.
FRA HEROIN TIL UNGDOMSKLUBB: Trond Henriksen var avhengig av rus i 30 år. Nå driver han ungdomsklubb for Kirkens Bymisjon.

På 90-tallet ble Trond Henriksens ansikt smurt utover VGs forsider under tittelen «Norges farligste mann». Den da 26-årige rusavhengige vinningsforbryteren hadde kidnappet en politimann og en båtvakt, i et fluktforsøk fra fengsel.

Han havnet raskt i arresten igjen.

– Første gang jeg satt i fengsel, var jeg fjorten. Den siste dommen min sonet jeg ferdig for seks år siden. Til sammen har det blitt 13 år i fengsel, forteller 51-åringen.

Men i dag har livet snudd. 25 år etter VG-forsiden der han ble kalt «Norges farligste mann» og sju år etter han satte sitt siste skudd er Henriksen rusfri, med samboer og jobb som miljøarbeider.

Hvordan fikk han til det?

Bildet viser Trond Henriksen som lener seg over en cafédisk mens han ser mot fotografen. Han lener haken under hånda si, og har en kaffekopp foran seg.
NYTT LIV: Han ble kalt «Norges farligste mann» på en VG-forside på 90-tallet. Etter 30 år med rus og 13 år bak murene har Trond Henriksen fått et nytt liv som miljøarbeider i Kirkens Bymisjon.

Her forteller Trond Henriksen selv historien om veien inn i rus – og ut av den igjen.

«Jeg er født og oppvokst i Gamlebyen, øst i Oslo. Der bodde jeg med mamma og en lillesøster, på ganske enkle kår, i kommunale boliger. Rundt meg var det mye rusproblematikk. Jeg ble en ganske urolig gutt, litt klassens klovn.

Likevel gikk det meste egentlig greit, helt til oppe i fjerdeklasse. Da ble jeg syk og fikk en betennelsessykdom som heter knuterosen. Det endte med at jeg ble borte fra skolen i flere måneder.

Første gangen jeg skulle røyke hasj var jeg tolv år gammel, og trodde jeg skulle dø.Trond Henriksen

Da jeg kom tilbake hadde klassen min begynt med engelsk. Det skjønte ikke jeg noen ting av. Jeg ble redd for å vise at jeg var dårlig i et fag, og begynte å skulke dagene jeg hadde engelsk.

Når jeg skulket, kunne jeg ikke være hjemme eller på skolen. Derfor dro jeg til byen. Det var slik kom jeg inn i østbanemiljøet, ved trappene på Østbanehallen i Oslo.

Første møte med rus

Ved Østbanehallen møtte jeg mange andre ungdommer, som enten hadde falt ut av skolen eller hadde problemer i hjemmet eller andre ting. Vi ble en gjeng på tolv ungdommer som hang sammen. Sammen fant vi et fellesskap der hverken skole eller andre ting var viktig. Det var mer viktig å være gæren.

Det var i østbanemiljøet jeg prøvde rus for første gang, narkotika første gang. Første gangen jeg skulle røyke hasj var jeg tolv år gammel, og trodde jeg skulle dø. For det hadde mamma sagt, at «Bruker du narkotika, så dør du».

Bilder er et nærbilde av Trond Henriksens hender som holder rundt en hvit kaffekopp.
REDD FOR RUS: «Bruker du narkotika, så dør du», hadde moren til Trond Henriksen sagt. Han var livredd da han prøvde hasj. Etter hvert ble det et liv med rus og 30 år med heroin.

Det var også her det skjedde noe annet som forandra veldig mye i livet mitt, som tok meg veldig mange år å prate om.

Det var i februar 1979, så jeg var veldig ung, bare tolv år gammel. En kveld jeg skulle dra hjem fra Østbanehallen og ikke hadde penger til bussen, ble jeg tilbudt skyss av en voksen mann i en bil. Så setter jeg meg inn, og blir ordentlig seksuelt misbrukt.

Det ble en hemmelighet jeg holdt i 38 år og trodde jeg skulle dø med. Den hendelsen gjorde veldig mye med meg. Jeg ble mye sintere, mye gærnere, og fikk et veldig sjukt forhold til menn. Blant annet hata jeg homofili til jeg var langt oppi 20-årene.

Før jeg fylte 20 begynte jeg med heroin. Det ble vel 30 år med det, i hvert fall.Trond Henriksen

Livet med rus

Det gjorde også at jeg havna langt fortere i fengsel. Første gang jeg satt i fengsel var jeg fjorten år og tre uker. Et heftig møte som jeg husker veldig godt. Jeg fikk seks dager i varetekt, og kom på dobbeltcelle med en gærning. Da var jeg redd, veldig, veldig redd.

Men det er klart, de seks dagene i varetekt som 14-åring hjalp ikke. Det var å komme ut igjen, også dro du tilbake til vennene dine på Østbanen. Sånn var det jo. Det funker sånn. Alle mennesker trenger å ha identitet. Da er det ofte bedre å være søppelkasse enn å være ingenting.

For meg ble fengsel en slags videregående skole i kriminalitet. De store gutta tok vare på meg. Jeg ble en maskot etter hvert.

Bildet viser et nærbilde av Trond Henriksen med et litt ubestemmelig uttrykk. Han ser ut til venstre for bildet med ansiktet vendt mot kameraet. Han har en ring i øret, kort hår, blå øyne og blå genser.
NORGES FARLIGSTE MANN?: På 90-tallet var han avhengig av rus og ble omtalt som «Norges farligste mann» i VG. De som hører det i dag kan nesten ikke tro det når de møter ham.

I begynnelsen var det var å kjøre bil som var den store greia. Det å stjele biler og kjøre fra politiet. Stoff var ikke noe viktig i det hele tatt.

Etter hvert tok rusen mye mer plass. I starten gikk det i amfetamin. Før jeg fylte 20 begynte jeg med heroin. Det ble vel 30 år med det, i hvert fall.

Små millimetere mellom himmel og helvete

Det er bare flaks at jeg sitter her i dag, det er viktig for meg å si. Det er flaks at ambulansen kommer akkurat tidsnok til å redde deg fra overdose tre ganger i livet ditt. Det er flaks når du har ville biljakter og kjører ut i 150 og sneier trestammer. Det har vært små millimetere mellom himmel og helvete i mitt liv, for å si det sånn.

Av de tolv ungdommene jeg vanket sammen med på Østbanehallen, er vi bare to som lever nå. De andre er døde av overdose, eller har kjørt seg i hjel. Det sier jo litt om mitt miljø, at det er under 20 prosent sjanse for å overleve. Som jeg sier til andre: Ville du ha hoppa i fallskjerm hvis det var 20 prosent sjanse for at den åpna seg?

Nå er det sju år siden jeg satte det siste skuddet mitt med heroin, utenfor fengselet i Halden. Det er jeg innmari stolt over å ha klart, for heroin er noe av det vanskeligste å gå av.

Nå er det sju år siden jeg satte det siste skuddet mitt med heroin, utenfor fengselet i Halden. Trond Henriksen

Sa ha det bra til rus

Det er jo en sorgprosess du skal gjennom, når du skal si ha det bra til stoffet. For selv om heroinet gjør veldig mye vondt med deg, har den også vært vennen din i vanskelige tider. Det tar jo bort alle følelsene dine. Og plutselig er den ikke der når du har det vondt. Plutselig må du face livet ditt på ordentlig.

Da jeg satte det siste skuddet mitt, for sju år siden, sto jeg utenfor Halden fengsel, og var helt utkjørt. Det var en veldig dårlig tid for meg. Jeg hadde ikke noe sted å bo, og hadde ligget med abstinenser på glattcelle i Sverige i påsken. Jeg hadde også forsøkt å ta  livet mitt, gudskjelov så gikk ikke det.

Så kom jeg inn i fengselet i Halden og tenkte: Jeg gir det en sjanse til. Det angrer jeg ikke på.

Nærbilde av buttonen "Ingen er bare det du ser", plassert på en blå genser. Ordene er Kirkens Bymisjon sitt slagord og buttonen har fargen oransje.
MER ENN DU SER: «Ingen er bare det du ser» er slagordet til Kirkens Bymisjon. Som tidligere rusavhengig og kriminell med tilnavnet «Norges farligste mann», er Trond Henriksen stolt over å representere organisasjonen.

Det er klart at for å gjøre noe med livet sitt, må man ta tak sjøl. Det er hardt arbeid. Men jeg har hatt mange gode hjelpere.

For meg startet det med Ole Evenrud, og at jeg begynte med radio da jeg var i Halden fengsel. Det var en sånn røverradio, som jeg ble spurt om å være med å starte opp. Den skulle sendes på FM-nettet, på Radio Prime i Halden.

Fra «Norges farligste mann» til Kirkens Bymisjon

Da jeg ble løslatt, fikk jeg jobb der. Først begynte jeg å redigere Allsang på grensen og Røverradioen. Og så ble jeg plutselig fast ansatt av Evenrud, han som er mest kjent for sangen «Det va`kke min skyld». Men det var hans skyld at jeg fikk meg jobb!

Du har veldig liten sjanse for å komme tilbake til samfunnet igjen om ingen gir deg en ny sjanse.Trond Henriksen

Evenrud er en av mange som har hatt troa på meg. Når du har gjort så mye dritt og møkk som jeg har gjort, kan du ikke forvente at folk skal gi deg en ny sjanse. Men det er det det handler om, at noen ser en. Du har veldig liten sjanse for å komme tilbake til samfunnet igjen om ingen gir deg en ny sjanse.

Jeg har vært heldig og hatt mange som har sett meg. I tillegg til Evenrud, han som var redaktøren min i Radio Prime. Direktøren i Halden fengsel. Og ikke minst lederen min i Kirkens Bymisjon, og kollegaene mine her.

De har vært folk som har kunnet si at «Trond, han har en jævlig dårlig CV med et jævlig langt rulleblad. Men vi har trua på ham likevel». Og det er så viktig, det. Jeg tenker at gir du folk ansvar, så gir du dem tillit. Og ansvar avler tillit. Du trenger ikke store kostnader for at mennesker skal forandre seg.

SEIRET OVER RUS: Nå er det sju år siden Trond Henriksen, en gang kalt «Norges farligste mann», satte sitt siste skudd. Det er han veldig stolt av. Her jubler han på bowlinghallen i Sarpsborg, på utflukt med ungdommene han jobber med.

Er stolt av Kirkens Bymisjon

Nå jobber jeg i Kirkens Bymisjon, og det er helt fantastisk. Den eneste erfaringen jeg selv hadde med Kirkens Bymisjon fra før, var fra Møtestedet i Oslo, nede i Skippergata. Der hvor alle narkomane gikk og spiste lunsj. Så det å nå få stå å representere Kirkens Bymisjon, det gjør meg veldig, veldig stolt.

Her i Halden jobber jeg med å drive Kirkens Bymisjons kafé på togstasjonen, og med ungdomsklubben på samme sted. Vi startet for ett år siden, og det er morsomt å se hvor mye mange av ungdommene jeg jobber med som har forandra seg på bare den tiden. Fra å være i politiets klør, med å stjele biler og greier – som mange av dem har vært – til å prøve å komme videre. Og jeg kjenner meg igjen i dem, og tenker «herre min hatt, var det sånn det var?».

Det å nå få stå å representere Kirkens Bymisjon, det gjør meg veldig, veldig stolt.Trond Henriksen

Samtidig tenker jeg at «greit, vi skal ikke sitte å grave oss ned i det, men være litt løsningsorienterte». Jeg tenker at hvis jeg kan bidra til at noen av ungdommene her får litt annen bagasje til å ta andre valg, så kan jeg si, litt egoistisk, når jeg blir gammal, at det var verdt det.

«Norges farligste mann» har en drøm

Jeg har litt dårlig samvittighet for før i tida, jeg har jo kosta samfunnet mer enn 100 millioner kroner. Så jeg tenker noen ganger at dette er en måte å betale litt tilbake på.

Det er hvert fall en drøm jeg har da. At jeg kan bruke det livet jeg har levd til å forebygge, og unngå at andre havner i det samme. Å være en inspirasjon, for andre som har gått på narkotika i mange år og vært langt nede. For jeg har vært en av de håpløse. Virkelig en av de håpløse. Så jeg tenker at hvis folk ser at hvis jeg klarer det, så kan andre klare det og.

Bare de blir sett, og får de samme mulighetene som jeg har fått til å bidra.»

Teksten er et redigert sammendrag av et intervju Trond Henriksen gjorde da magasinet BY besøkte ungdomsklubben han driver i oktober 2017. Her kan du også lese hvordan «Norges farligste mann» har blitt ungdommene i Halden sitt største forbilde:

Trond Henriksen (f. 1966)

Miljøarbeider, forfatter og foredragsholder. Har 30 år med rusavhengighet og 13 år i fengsel bak seg.

Er i dag ansatt i Kirkens Bymisjon i Halden, gjennom et treårig prosjekt som får midler fra Barne, ungdoms- og familiedirektoratet.

Henriksen er kjent som programleder i Radio Prime i Halden. Han er også kjent fra dokumentaren Store gutter gråter ikke og kult-hiten Skyter meg på julaften som utga samtidig. Inntektene gikk til forebyggende arbeid i skoleverket.

I 2016 utga Henriksen sin selvbiografi Ingen murer er for høye. Den fikk strålende kritikker, og blant annet en femmer på terningen av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet.